Løfte håndverket høst 2024 -Håndverk og det digitale
6. november ble høstens Løfte håndverket arrangert, via Teams. Det var rundt 100 påmeldte.
Under webinaret fikk vi en rekke innspill om håndverket og det digitale.
Instituttleder Eivind Falk ved Norsk håndverksinstitutt ønsket velkommen og fortalte om instituttets arbeid med å ta vare på og verne tradisjonelt håndverk i Norge.
Falk oppfordret tradisjonshåndverkere til å melde seg inn i håndverksregisteret.
Spesialrådgiver Einar Stamnes presenterte dagens program og var ordstyrer gjennom webinaret.
Stipendiatordningen og årets nye stipendiater
Rådgiver ved Norsk håndverksinstitutt, Maria Seines, fortalte om stipendiatordningen og introduserte de to nye stipendiatene: Bunadtilvirker Magnhild Peggy Jones Gilje og treskjærer Jon Anders Fløistad.
Bunadtilvirker Magnhild Peggy Jones Gilje
Gilje har svennebrev som bunadtilvirker, master i arkeologi og er birøkter. Hun holder til i Gjøvdal i Åmli kommune. Gilje skal bruke stipendiatperioden på å spesialisere seg på håndvevde bånd.
Treskjærer Jon Anders Fløistad
Jon Anders Fløistad har svennebrev som treskjærer, mastergrad i industridesign og jobber på Treskjærerverkstedet på Fornebu. De siste årene har han vært med på å kopiere Urnesportalen. I stipendiatperioden skal han jobbe med å kopiere utskjæringer på takrytteren til Borgund stavkirke. Fløistad ønsker å avdekke hvordan treskjærere jobbet for over 800 år siden. Han har hatt stor nytte av digitale tegneteknikker, så vel som svært analoge metoder basert på geometri og gamle håndverk, når han jobber med rekonstruksjon.
Presentasjon Jon Anders Fløistad
Digitale ressurser
3D-skanning av mjøsbåt
Trebåtbygger Emil Holmgren fortalte om bruk av digitale hjelpemidler i rekonstruksjonsarbeid.
Kan man bygge en båt med utgangspunkt i en 3D-skanning? Emil Holmgren delte sine erfaringer med et slikt prosjekt. I sommer bygde han kopi av en mjøsbåt i et naust ved Skibladnerbrygga i Hamar. Originalen er fra 1946 og kalles Grøndalsbåt etter båtbygger Martin Grøndal. 3D-modellen er laget av Anno museum og ligger tilgjengelig på nett på sketchfab.com.
Holmgren fortalte at skanningen av båten ga mye god informasjon. Han skrev ut tegninger i 1:1 og kunne tegne av skjøter og andre detaljer direkte på materialene, som senere ble saget ut og satt på plass. Den digitale oppmålingen var mer nøyaktig enn den tradisjonelle med tommestokk. Det var lett å se vinkler, og han kunne få tverrsnitt hvor han ville.
Holmgren ser på 3D-modellen som et nyttig verktøy som kan forenkle en del prosesser, men det har også en del begrensninger; det er nødvendig å supplere med en liste over andre egenskaper ved båten som skal bygges. Holmgren nevnte blant annet kunnskap om hvilket treslag som er brukt og egenskaper og kvaliteter ved materialet, samt festemidler som er brukt, som er ting som ikke kommer fram ved en skanning.
Digitalt dypdykk i gamle tekstiler
Camilla Rossing, leder for Norsk institutt for bunad og folkedrakt, fortalte om sine erfaringer med bruk av digitale hjelpemidler i arbeid med gamle tekstiler. En viktig oppgave for instituttet er å jobbe med dokumentasjon av eldre folkedrakter. De reiser rundt med laptop, målebånd og fotoapparat, og oppsøker museer og private eiere for å dokumentere plagg. I mange tilfeller ser de plagget kun denne ene gangen, og derfor er det viktig å få samlet så mye informasjon som mulig. Instituttet har nylig begynt å bruke det digitale mikroskopet Dino Lite. Det har blitt et svært nyttig hjelpemiddel i dokumentasjonsarbeidet.
Hun viste bruken av verktøyet Dino-Lite.
Mikroskopet brukes til plagganalyse og kan gi svar på en rekke spørsmål – hvordan plagget er vevd, hvilken teknikk det er utviklet med, hvordan det er sydd, hvordan tråden egentlig går, hvordan den er tvunnet m.m. Verktøyet tar både bilder og film, det kan kobles opp mot pc, og Rossing bruker det i undervisning. Hun er sikker på at flere som jobber med håndverk kan ha nytte Dino- Lite.
Digital formidling
Bunad på nett
Bunadtilvirker Siri Sveen Haaland fortalte i sitt videoinnlegg om sine erfaringer.
Siri er 5. generasjons bunadtilvirker. Hun begynte med digitale bunadkurs i forbindelse med pandemien, og har fortsatt med det siden. Siri Sveen Haaland driver bunadskulen.no og nettbutikken sidserk.no, som selger bunadsmaterialer, tilbehør og brodergarn. Haaland forteller om mye prøving og feiling i starten. Nå har Sidserk en etablert og populær kursrekke med deltakere fra hele verden. Fordelen med digitale kurs er lavere pris, ubegrenset antall plasser og at deltakelse er uavhengig av geografi og av tidspunkt. Det er også en stor fordel at deltakerne kan spole og se ting om igjen. Ulempen er at man mister det sosiale og gruppefølelsen, og kursholder fanger ikke opp hvem som trenger ekstra oppfølging. Sidserk har derfor utviklet hybridkurs der de møtes hver 14. dag på Zoom, ser på kursvideoer og diskuterer dem. Haaland anbefaler å bruke godt etablerte løsninger for kursplattform og nettbutikk. Selv tok hun utdanning som UX-designer i 2023, for å lære å lage brukervennlig design.
Siri tipset også om ulike onlineplattformer for deg som vil lage egne kurs:
Digital veiledning i duodji
Tekstilduojár, veileder ved Duodjeinstituhtta og tidligere håndverksstipendiat Jorunn Løkvold fortalte om sine erfaringer med å formidle og veilede i duodji på nett. Instituttet gir gratis veiledning i alle områder der de har verksteder. Løkvold har positive erfaringer med digital duodji-veiledning. Studenter kan få veiledning i sine stedlige tradisjoner selv om de er på et studiested 50 mil unna. Digital veiledning krever en del forarbeid, og det fungerer godt i små grupper på 4-5, men det egner seg ikke når man skal vurdere materialkvalitet.
Løkvold har nylig laget en serie med filmer til instituttets Instagram-konto
Film- en fin introduksjon til håndverket
Tradisjonsmurer og leder i Handverkslaget Tore Granmo snakket om håndverk på film og i sosiale medier. Granmo ønsker seg mer håndverk på film, og han mener film har et stort potensial både for å spre kunnskap og for å få flere til å bli interessert i tradisjonshåndverk.
Video kan være en fin introduksjon til ulike håndverk og teknikker. Dette passer også godt med DIY-trenden i samfunnet: Mange ønsker å kunne gjøre praktiske ting selv og å jobbe med hendene. Ofte er det ungdommer som utgjør hovedtyngden av dem som ser på videoene på sosiale medier.
Noen eksempler:
Britiske Paul Sellers har mange instruktive videoer på YouTube om tradisjonelt trearbeid med håndverktøy.
Det svenske Hantverkslaboratoriet ved Göteborgs universitet har også en rekke prosjekter og videoer om tradisjonshåndverk.
Granmo trakk fram tømrer og bygningshåndverker Pål Abrahamsen, også kjent i sosiale medier som Tjukkesnekkern. En Instagram-profil som @tjukkesnekkern har 20.000 til 800.000 visninger på filmene sine. Abrahamsen ønsket å dele fakta, særlig om riktig istandsetting av gamle hus. Ikke gjennom å skape konflikt, men gjennom å stille spørsmål og dele informasjon, gjennom korte filmer.
Videoer kan være en fin første inspirasjon og introduksjon til tradisjonshåndverket. Etter hvert vil man kanskje ønske å fordype seg mer, gjennom mer dyptgående videoer, bøker og annen litteratur, og praktisk arbeid og fysiske kurs. Granmo viser til sin egen bror som eksempel. Han kjedet seg i pappaperm og ønsket å lære seg snekring, men var ikke i et miljø der han kunne lære det. Løsningen ble filmer på YouTube, litteratur og etter hvert fysiske kurs, og han fikk en god utvikling som snekker.
Videoer er en fin måte å dele kunnskap og interesse: De formidler gjerne verdier og følelser, viser teknikker og bevegelser og man kan dele info på en kort og tilgjengelig måte. Utfordringen med å bruke video er at man må ha en viss kjennskap til formidling, ha teknisk kompetanse og kjenne bruk av sosiale medier. Gjennom korte videosnutter på sosiale medier blir det ofte kun smakebiter, der det enkle og pene er i fokus, ikke komplekse problemstillinger.
Granmo understreker at film må kombineres med fysiske kurs for å få dybdelæring, forståelse for materialkvalitet og faglige diskusjoner med andre håndverkere. Men Granmo mener langt flere norske håndverkere burde lage film, og filmene bør legges ut på de plattformene der man når de unge.
Digitale utfordringer
Erfaringer fra RiddoDuottarMuseat
Jelena Porsanger er museumsleder ved De Samiske Samlinger i Karasjok, som er ett av fire museer under stiftelsen RiddoDuottarMuseat. RDM har siden 2020 satset på tredimensjonal teknologi. Det gir mulighet til å vise og ivareta gjenstander fra urfolks kulturarv som er for gamle eller skjøre til å bli håndtert. Det gir også mulighet til å oppleve museet fra alle andre steder i verden. I 2022 åpnet jubileumsutstillingen “Sámi rumbbuid máhcaheapmi” – Tilbakeføring av samiske trommer, der man også kan ta en 360-graders visuell tur gjennom utstillingen.
RDM er et foregangsmuseum i bruken av 3D-teknologi, men Porsanger understreket at det er en rekke etiske problemstillinger knyttet til digitaliseringen. Hvem har eierskap til de digitale modellene? Hvem skal ha tilgang til dem? Hvordan hindre misbruk? Indigenous data sovereignty er et sentralt begrep i arbeidet med digitalisering av urfolksmuseer, og RDM har utviklet egne etiske retningslinjer for digitalisering og sørget for begrensning i tilgang til materiale lagt ut på SketchPad. Porsanger nevnte to sentrale prinsipper når det gjelder tilgjengeliggjøring og håndtering av denne typen data: FAIR og CARE:
FAIR dreier seg mye om tilgjengeliggjøring: Findable, Accessible, Interoperable og Reusable.
CARE dreier seg mye om urfolks rettigheter til egne data og etiske prinsipper: CARE står for Collective Benefit, Authority to Control, Responsibility, Ethics.
Porsanger legger også vekt på at museene må skaffe seg digital kompetanse til denne typen arbeid – det kan ikke undervurderes hvor mye riktig kompetanse betyr, det er viktig å ha en «digital kurator».
Fins det digitale snarveier til vern av tradisjonshåndverk?
Eivind Falk trakk fram at digitale hjelpemidler i noen sammenhenger kan være nyttige for å dele kunnskap, og som inspirasjon. Men han advarte mot å forenkle tradisjonshåndverk til formidling av oppskrifter og teknikk, fordi tradisjonshåndverket er mer komplekst enn som så. Tradisjonshåndverk må forstås i en større kontekst, i tråd med UNESCOs definisjon av immateriell kulturarv i 2003-konvensjonens paragraf 2. Den immaterielle kulturarven og tradisjonshåndverk defineres som menneskelig praksis, som gjerne deles og forvaltes og utvikles i et fellesskap. Tradisjonshåndverket har en sosial og kulturell funksjon der kunnskap overleveres i en naturlig sammenheng, for eksempel båtbyggerne som går sammen ut i skogen, finner de riktige emnene, tilvirker dem og bygger båten i et fellesskap der de korrigerer og supplerer hverandre. Denne komplekse kunnskapen er alltid i personer, i håndverkerne, den finnes ikke noe annet sted – og ingen digitale verktøy kan erstatte dette. Det er derfor viktig å huske på at vern av materiell kulturarv og immateriell kulturarv krever ulike vernestrategier, nettopp fordi det er forskjell på å verne en gjenstand som kan lagres på et magasin på den ene siden, og en levende praksis på den andre siden. Vi kan ikke fryse ned båtbyggeren for å ta vare på den levende kunnskapen, sa Falk, og konkluderte med at digitale verktøy sikkert kan være et nyttig supplement for å ta vare på materiell kulturarv, men at vern av levende kulturarv i hovedsak bør skje gjennom levende praksis, fra generasjon til generasjon. Gjennom det vi kaller handlingsbåren kunnskap. Ellers er det mye som går tapt.
Ordet fritt og informasjonsdeling
Under bolken for ordet fritt og informasjonsdeling i nettverket fikk vi inn ulike innspill, både i chatten og som muntlige innlegg.
Andras Denes Ladai, førsteamanuensis ved NTNU Gjøvik, ble invitert til å fortelle litt om et samarbeid de har med Maihaugen ved Stiftelsen Lillehammer museum. De bruker 3D-skanning og 3D-modellering på flere av byggene på Maihaugen. Ladai viste til en artikkel publisert på bakgrunn av materialet:
Sivert Christoffer Skålin, student ved NTNU, bruker håndholdt skanner i Fiskerkapellet på Maihaugen. Foto: Andras Ladai
Jorunn Jernsletten tipset om en artikkel hun nylig har publisert på nett i Tidsskrift for kulturforskning
Oda Bhar Lurås delte en artikkel om en lab for tradisjonshåndverkere som vil utvikle prosjekter for Den kulturelle skolesekken.
Solveig Grinder fra Norges Husflidslag tipset om den aktuelle masteroppgaven til William Riedlinger som er nytilsatt husflidskonsulent i Rogaland
Neste Løfte håndverket:
Vårseminaret i Løfte håndverket har tema Riksantikvarens håndverkstrategi. Sted: Maihaugen
Mer informasjon kommer, følg med på vårt nyhetsbrev og våre sider om Løfte håndverket.
