Stolen

Når jeg var godt i gang med polering av halsen byttet jeg over til vanlig skjellakk og da var det på tide å lime halsen. Selve limingen var en lett prosedyre, spesielt siden jeg kunne bruke en skrue til å holde hælen på plass under limingen. Men jeg oppdaget ganske fort at halsvinkelen ikke var slik den skulle være.

Det var ikke mye feil, hodet var litt hevet i forhold til planet til lokket, kanskje 1mm, og det henger sammen med da jeg justerte overgangen til hals og kasse. Men hva gjør man da?

Svaret er ganske enkelt å fjerne bånd, høvle ned forskjellen på gripebrettet og så rette det opp, frese båndsporene på nytt og legge nye bånd. I samme slengen lagde jeg også nye bånd, ikke fullt så høye denne gangen. Det å rette småfeil skjuler verdifull innsikt, men hjelper også å bygge karakter. Visdom og ro blir nyttige redskaper i håndverkerens verktøykasse.

Men det var enda en detalj jeg kom på mens dette skjedde, og det hadde med neste steg å gjøre. Jo, nå må jeg lime stolen, og det er dumt å behandle lokket med farger og andre substanser før man gjør det. Så jeg gjorde enda en ting, og det var å rense overflaten og gjøre den klar.

Stolen

Frem til den romantiske gitaren er stolen en bjelke med hull man knytter strengene til. Stolene har ingen sadel, og knuten kan flyttes litt opp eller ned for å finjustere strengehøyden.

Sadelen gjør at knuten og det punktet hvor strengebevegelsene begynner blir adskilt, men som vi ser på romantiske gitarer blir ikke strengene knyttet rundt stolen, men føres gjennom et hull og blir holdt på plass av en konisk dor, eller stolpinne.

Disse pinnene blir ikke videreført til den spanske gitaren (det gjør derimot sadelen), men de lever videre i Nord-Europa i mange tiår til og bæres frem av den nordamerikanske gitarbyggertradisjonen helt til våre dager.

Stolen er den direkte forbindelsen mellom strengen og lokket og selv om dens betydning kan virke åpenbart ved første blikk, er den fortsatt  vanskelig å begripe i sitt fulle alvor, selv for erfarne instrumentmakere.

I lutter og barokkgitarer ser vi at stolen plasseres bakerst mot klossen, på kanten av lokket.

Utviklingen på 1800-tallet viser hvordan stolen flyttes fremover mot et område som ligger like langt fra lydhullet som fra periferien, et naturlig midtpunkt i denne uavbrutte delen av lokkets overflate.

Stolens fasong varierte, men tidligere eksempler var i seg selv svært enkle i utførelse og heller utvidet med en forseggjort dekor på hver side.

På senere eksempler kan stolen ende opp i en bart eller moustache, med eller uten ovennevnte dekorasjon.

Plasseringen langs symmetriaksen blir bestemt av mensuren, og stolen blir sentrert slik at avstanden fra gripebrettkantene til de ytre strengene blir lik fordelt. I dette tilfellet brukte jeg en linjal til å fastslå nøyaktig hvor stolen skulle være fra 0-båndet, og brukte maskeringsteip til å merke dette punktet. Deretter brukte jeg linjalen for å tegne sporet etter strengene og avgrenset stolens sidelengs-plassering også med maskerigsteip.

Siden stolen har hull som gjerne skal gjennom både lokket og forsterkningen under, tenkte jeg det var lurt å bruke to av disse hullene som indekseringshull.

For å hjelpe meg å lime stolen vil jeg bruke en utvendig og en innvendig kloss i tillegg til to bor i lik diameter.

Borene vil holde den innvendige klossen på plass og stolen sentrert.

Den utvendige klossen har forstørrede hull som gjør at den glir lett av og ikke dytter borene ytterligere innover. På den måten er de lette å ta i og dra ut.

Litt lim og en tvinge er alt som trengs. Stolen kan limes uten videre ettertanke, borene vil sikre at den er der den skal være. Når jeg så fjerner tvingen kan jeg dra ut borene og den innvendige klossen vil komme løs.

Når stolen er klar kan jeg behandle lokket på nytt, først med eggehvite, så med annattofrø og så med bivoks. Neste er stemmeskruer, stolpinner og strenger!