Ingen dans på roser
In my own work I have never pursued perfection, but rather I have pursued excellence, which I think is an attainable goal.
-Robert Lundberg, fra "Historical Lute Construction"
Hvor ligger håndverkerens kunnskap?
I handlingen, sier vi, og det er for så vidt riktig. Men handlingen bygger på mye usagt, mange erfaringer som ikke lenger er en del av handlingen, men som likevel er der og viser vei uten at vi helt legger merke til dem. Nemlig feilene.
Man kan påstå at man ikke lærer så mye av å alltid få det til. Hvordan vet man da hvor grensene går, hva materialene tåler? Hvordan skiller man hva som er viktig og hva som ikke er det?
Samfunnet vårt skaper en slags forestilling om at alt må være perfekt. Man kan ikke feile og dumme seg ut, i alle fall er det best å ikke være åpen om det. Også når man skriver stipendiat-blogg siger forfengeligheten inn og frister med å vise arbeidet bare fra dets beste side, bare glansbilder av det som ble bra og kun fortellinger om det som gikk akkurat som det skulle.
Håndverkere er ikke fritatt kravet om en sprekkfri fasade. Vi må fortelle en historie og gi kunden trygghet. Vise at vi vet hva vi holder på med og at deres valg var riktig. Vår yrkesstolthet stiller også krav om at resultatet av det vi gjør må være utmerket, og det må det være.
Men perfekt blir det aldri.
Er du fortsatt med?
Det er mange nederlag i denne reisen. Mye som ikke ble som det skulle, ting som må gjøres på nytt. Men av feilene får vi som regel uvurderlig kunnskap, og min jobb med denne bloggen er også å gi litt innblikk i mine prosesser når de ikke er akkurat slik jeg ville ha dem. Fordi som utøvende håndverker må man ta stilling til hva som er bra nok og komme seg videre. Ikke perfeksjon, men fortreffelighet. Også når man feiler.
Feil er egentlig gode venner. Er det ikke rart å ha gode venner som man ugleser og som ingen må få vite om?
For et par uker siden bygget jeg alle delene til halsen. Hals til hode-sammenføyninger blir i denne gitaren en slags hakeskjøte med skulder, ikke en v-sammenføyning som jeg snakket om tidligere. Det var i og for seg en grei prosedyre og det virket solid.
Hals til hæl-sammenføyningen er et slags kantskjøte, og det gikk nokså uproblematisk det også.
Det ligger i konstruksjonens natur at det er mye lettere å forme alle delene før de limes sammen, i motsetning til den tradisjonelle spanske metoden hvor det er lettere å først lime alt sammen og så forme det som en enhet.
Hæl til kropp-sammenføyningen er et enkelt endeskjøte, og noe jeg er veldig vant med, i motsetning til det andre. Og det jeg merker i mitt arbeid med denne gitaren er at nettopp der jeg er mest vant og rutinert er der feilene dukker opp.
Når jeg vanligvis lager dette endeskjøte starter jeg alltid med kassa. Her må man høvle til en flate som er helst 90 grader fra symmetriaksen og fra lokket. Trikset blir å tilpasse motparten, altså hælen, til den riktige vinkel for at halsen blir justert parallelt med symmetriaksen og i riktig helling mot lokket. Derfor har jeg alltid en hæl som er litt større enn jeg trenger, for å kunne fjerne noe materiale fra den.
Hvorfor det? Fordi når man høvler sargene er det en grense for hvor mye man kan fjerne før man møter klossen under. Man vil fjerne minst mulig fra denne siden. Dette er noe jeg er klar over, både i handling og i teorien.
Problemet er at disse gitarene har alle en kjegleformet hæl som ikke uten videre lar seg justere på samme måte. Ikke med mindre man tar høyde for implikasjonene og tar visse forbehold. Her, har jeg nå lært, må man også justere hælen til slutt.
Og feilen? Jo, feilen er nettopp å høvle hælen helt ferdig først, selvfølgelig, uten å ta forbehold og uten å se på kassa en gang! Resultatet denne gangen ble at jeg måtte høvle ganske mye fra sargene helt ned til klossen og såpass mye at det er umulig å dekke feilen til med den smale hælen. I tillegg har jeg ikke dobbeltsjekket om midtlinjen på bunnen faktisk var i linje med symmetriaksen slik at jeg eventuelt kan tilpasse hælen i en vinkel og få den optiske illusjonen av perfeksjon. Neida, "What can go wrong?", tenkte jeg. Eller ikke tenkte, kan man si.
Når kunnskapen ligger i handlingen trenger man ikke tenke lenger, ting skjer på autopilot. Men når kunnskapen ikke ligger i handlingen er man nødt til å tenke og ha et bevisst forhold til det man gjør.
Jeg innså ganske raskt hva mine valg var: Enten begynte jeg fra null med gitaren, eller så rev jeg av hælen og laget en som var litt større, eller så lot jeg det være og prøvde å dekke til med litt mørkere skjellakk.
Første valg var urimelig, dette er tross alt en prøvebygg og det er til for å gjøre feil, gjennomskue utfordringer og lære av dem.
Den andre muligheten var nok den første jeg ville valgt, for å i det minste ha en hæl som møtte bunnen på midten (jeg synes det er fryktelig stygt om dette ikke skjer). Og da kunne jeg bare leve med at man ser klossen som titter ut under den. Jeg prøvde alternativ to, men halvannen time etter at hælen var limt var det helt umulig å bryte skjøtet og jeg ga opp …hudlim altså!
Så jeg har kun alternativ tre: komme meg videre og prøve å glemme nederlaget. Feilene vil i dette tilfellet være synlige. Disse «venner» kan jeg ikke skjule så lett, skal jeg si deg, de skal ikke glemmes.
Om dette hadde vært en gitar til en kunde var jeg nødt til å stoppe før og bytte hælen, det var ikke annet valg. Det meste går an å fikse, men måten jeg høvlet kassa på gjennom sargene er ikke noe man lett kan dekke over, ikke uten å måtte finne en helt annen fasong for hælen. Det er med andre ord en kjempetabbe, men samtidig en mulighet til å vise nettopp hvilke ting som står på spill og hvilke begrunnelser som finnes for at ting skal gjøres i bestemte rekkefølger - hvor grensene går.
Forfengeligheten var på sitt laveste punkt i det øyeblikket nederlaget var et faktum. Noen av bildene måtte jeg ta i etterkant. Midt opp i det hele var det ikke så fristende å ta fine bilder av stygge feil.
Der har jeg også noe å lære.