Med Røros i koppen

I et lyst og for anledningen grønnsåpeduftende keramikkverksted på Røros, tar Sissel fatt på sin presentasjon. – Dette prosjektet springer ut fra en kjempepasjon for håndverk generelt og trønderkeramikken spesielt, begynner hun på klingende dansk. Sissel kom nemlig flyttende til Røros for å jobbe på Potteriet som arbeider med reproduksjoner av gammel trønderkeramikk. Og det var nettopp disse gamle og uperfekte gjenstandene som fascinerte Sissel. 
- Hva er det som gjør at jeg får så lyst til å ta på akkurat disse gjenstandene? Hvordan har de klart å lage glasurer med en slik dybde? Var noen av spørsmålene hun stilte seg og som ble bakgrunn for prosjektet. Til forskjell fra industrielt produserte gjenstander med renset og ren flate, var trønderkeramikken full av verktøyspor og fingermerker fra pottemakeren. Men likevel dypt fascinerende. 

Et rom å kikke inn i 
Gjennom prosjektet sitt har Sissel jobbet med både hånddreiing og glasur. Sissel har jobbet med både bruksgjenstander og skulptur og unika-arbeider, men bestemte seg fort for at det var bruksgjenstander og glasur som skulle være hovedfokuset for prosjektet. – Jeg savnet å lage ting som er en del av folks hverdag. Dessuten ønsket jeg å lage en glasur som man kan kikke inn i og fortape seg i. Å tenke på glasuren som et tredimensjonalt rom, fremfor en flate var en god start, forteller hun ivrig. 

På lag med urenhetene
Prosjektet til Sissel har handlet mye om å gjøre stikk motsatt av det hun har lært. Hun har sluttet å sikte pigmentene så fint som mulig og å ta bort urenheter. Røros er et vakkert sted med særegen natur og det var nettopp denne som inspirerte til å lage helt unike og nye glasurer. På tur med syltetøyglass og teskje først og deretter med geolog og kart, samlet hun inn mineraler og jordsmonn fra det eventyraktige gruvelandskapet. 
- Å være flink med urenhetene tar livet av materialet. Urenhetene må komme gjennom gjenstandene. Før tenkte jeg at «oj, denne glasuren har et bunnfall som ikke lar seg røre ut». Nå tenker jeg heller «men hvordan skal jeg da bruke den? Hvilke nye muligheter gir dette? Hva skjer hvis?». 

Tid til å lære nye ting
I en travel håndverkerhverdag er det sjelden tid og rom for å fordype seg i store og små detaljer. Sissel understreker at stipendiatet har gitt henne muligheten til å gå dypere inn i både dreieteknikker og glasurkjemi enn hun noen gang har hatt tid til før. I tillegg har det gitt henne friheten til å leke og utforske materialene. – Før tenkte jeg ofte at denne var jeg heldig med. Men jeg var ikke heldig, jeg kunne jo noe. Jeg visste bare ikke akkurat hva jeg kunne. Det vet jeg nå. 

Imponert
Johan Mæhlum og Trine Midtsund var sensorer for Sissel Wathnes avsluttende prøve. De uttrykte begge stor begeistring for de resultatene Sissel har fått til gjennom sitt prosjekt. I tillegg til å være imponert over hvor systematisk Sissel har jobbet og hvor vakre glasurer hun har klart å fremstille, uttrykte de stor begeistring for at stipendiatordningen finnes slik at slike prosjekter kan oppstå. Vi på Norsk håndverksinstitutt er også både imponerte og stolte over arbeidet Sissel har lagt ned og gleder oss til å følge henne videre. 

F.v. Trine Midtsund, Johan Mæhlum, Eivind Falk, Hilde Ekeberg og Sissel Wathne.