Trekøll er smedens beste venn

Trekøll, smedens brensel og smedens beste venn.

I den siste tida har jeg jobba mye med å finne ut om trekøll og framstilling av dette for smiebruk.

Jeg tror ikke på strenge oppskrifter, men jeg tror på å ikke gi seg. Ikke gi seg før du ser resultater av ditt arbeid.

Resultatene har ikke uteblitt, både de veldig dårlige, dårlige, bra og meget bra.

Det hele begynte med at jeg grov ei grop i bakken bak smiehuset, tente bål i gropa, fylte på med ved og avsutte med et lokk på topp. Skjøv lokket att og fram for å strupe bålet passelig.......

Noen ganger brant alt opp og aske var resultatet, noen ganger, ble det bare lett forkølla trebiter, men ingen skikkelig køllhaug.

Jeg fikk så tak på en utgått varmtvannsbereder, modifiserte den ved å skjære av toppen og lage et passende lokk. Plasserte hele greie lett nedgravet i bakken bak smia, heiv oppi ved og fyra et dugelig bål, satte lokket på og venta på noe godt, trekøll!!!!!

Strupa nok for mye og forkølling skjedde ikke i full monn, prøvde mange ganger og dager til, justerte på varme, ved, vedtype, veddimensjonering, trekkforhold. Endelig etter stor utprøving og masse feiling, skjønner jeg i hvertfall litt av trekøllets mysterium.

Veden må være tørr, og ikke for grovkløyvd.

Veden må ikke stablast for tett i mila.

Det må være lystig og god fyr imila før du struper den.

Du må ikke strupe så mye at køllinga stopper opp.

Passelig med innluft og utluft.

Køllarøyken er hvit.

Når røyken er hvit «går»mila.

Grannaveden køllær lett, og gir lett fint køll som gløder helt igjennom.

Fint å bruke tettgrodd gran.

Furu går også bra.

Prøver også andre treslag, som bjørk

Og så kommer det magiske momentum, åpne mila, se det deilige køll, bære det 4 meter bort til smie avlen, fyre opp og smi i eget køll, da snakkær vi!!!!