I smia

I smia ønsker jeg å konsentrere meg om navarsmiing. Jeg har en enestående mulighet til å lære meg dette enkle og kompliserte verktøy av mesteren sjøl, Johannes H Fosse. Han har navaren i hode, i kropp og hender. Han har lært det av sin far Hallvard, som var en framifrå navarsmed. Hallvard hadde smiinga i blodet fra sin far igjen.

Johannes bestefar bygde og starta Fossesjøsmia i 1840, og dette er faktisk en av de meget få, kanskje eneste, som har vært i kontinuerlig drift siden 1840.

Johannes er en framifrå god navarsmed, med stor menneskelig innsikt og stor pedagogisk dømmekraft. Å komme til Johannes er lett, men for meg å lære meg navaren er komplisert. Jeg har stått mange år i smia med øks og tappjarn, men navar har det blitt heller lite av.

I møte mellom mester og lærling(les myhresmeden) oppstår en en spesiell læresituasjon, plutselig er jeg så og si på bar bakke, og jeg føler meg litt ukomfortabel ved å være så hjelpeløs. Johannes forstår dette intuitivt og lar meg få tid. kommer tid kommer råd, kommer tålmodighet kommer ferdighet, kommer ferdighet kommer innsikt, kommer mer kommer navar......

Dette har du godt av sier min faglige veileder, doktorstipendiat i tømrer/snekkerfaget, Roald Renmælmo. Og jeg er redd for at han har rett. Det er nettopp i denne ustrekkeligheten at nye ting oppstår, at smiing av navar kan bli til en riktig god navar. Jeg ønsker at jeg skal havne i en flytsone i navarsmiinga, jeg er ikke der nå , kanskje jeg aldri kommer dit, eller kanskje havner jeg der en vakker smedtorsdag på våren i 2017???

Jeg vet hva det er å være i flyt, har kjent det noen ganger når den store bila akkurat går min vei og hvert eneste hammerslag er rettet mot et fasttømret mål som driver arbeidet i gjennom som et takstfast damplokomotivt mot endestasjonen i det fjerne. Moro  og frydefullt er det.