Med øksa som læremester

Fra Håndverksinstituttet stiller både instituttleder Eivind Falk og rådgiver Hilde Ekeberg. Men dem det gjelder å imponere i dag, er de to sensorene. Jon Dahlmo er en gammel ringrev når det gjelder å smi verktøy og det kommer godt med, for i dag har Øystein lovet å by på øksesmiing. Den andre sensoren er Torgeir Henriksen som jobber ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Til sammen står det nå mer smedkompetanse inne i den vesle smia, enn det de fleste møter i løpet av et liv. 

God stemning og smedprat
Øysteins plan for dagen er å merke opp et økseemne og smi en augekveil. Øystein begynner med å si at han egentlig ikke liker å snakke mens han jobber, men det forhindrer ikke snakketøyet fra å løpe av gårde. Det er en salig blanding av forklaring av det han holder på med, det han skal gjøre videre, tips og triks i smedfaget og tanker og håndverk blandet med generell livsfilosofi. – Har du gjort sånn som dette Jon, sier Øystein nesten som et retorisk spørsmål mens han hamrer i vei på augekveilen sin. – Jeg har prøvd, svarer Jon. Han har nemlig lest om teknikken i Øysteins bok, Myhresmeden, som han legger frem som en del av den avsluttende prøven. – De skal bli liggende som to fingrær i bånn, sånn, forklarer Øystein på bredt sandefjordsmål. Også det velkjent for alle som har lest boka. 

Smedfilosofi
Mens Øystein har bestemt seg for å gå videre fra augekveilen til å stålsette nakken på øksa. Da er det også tid for litt refleksjoner rundt smedfaget. – Øystein du skriver i boka di om at gamle teknikker med stort hell kan overføres til vår tid, det kjenner jeg meg så veldig igjen i, begynner Torgeir Heriksen. – Jeg jobber jo selv i bygningsvernet. Det er jo akkurat dette vi jobber med. Skal vi gjøre en god jobb, så må vi beherske prosessuell autentisitet. Dette er helt essensielt, vil jeg si, når man driver med bygningsvern. Da er det så viktig at du og Jon smir riktige verktøy for jobben vår, sier Torgeir med stigende engasjement. 

- Det er jo det som er både spennende og vanskelig med dette prosjektet. Det er ikke så mange å spørre, sier Øystein og tar opp tråden fra Torgeir.  - Jeg hadde en amerikansk venn av meg her som studerte en 800 år gammel øks hvor merkene var synlige og hele arbeidsprosessen kunne leses av. Bad technique, sa min venn. Men det er jeg ikke enig i, dette er god teknikk. Han har jo lagt igjen spor til meg som levde mye lenger enn ham selv. Da blir øksa læremesteren, forteller Øystein. 
Det hele glir over i en samtale om alle smeders særegenheter, evne til å kjenne igjen eget og andres arbeid og alle kirkespirs iboende forskjellighet. 

1000 ganger før
Ikke alt går helt etter planen i smia. Plutselig vil ikke stålet feste seg som planlagt. – Ingenting er enkelt i smia, utbryter Øystein. – Du kan ha gjort noe 1000 ganger før, men du kan aldri være sikker på du får det til neste gang. Både Torgeir og Jon er helt enige. – Men det er noe av det jeg liker så godt med boka di, sier Torgeir. – Du beskriver så godt den hjelpeløsheten som vi alle føler på i smia innimellom. 

Godkjent med stil 
Etter nesten fem timer med smiing og smiprat er det på tide å avslutte i smia. Begge sensorene bruker veldig kort tid på å bestemme seg for at dette er mer enn godkjent. At prosjektet til Øystein har vært med å fargelegge de mange hvite flekkene på kartet over økesmiingens mange irrganger, er de 100% enige om. I tillegg er boka Myhresmeden en fornøyelig beskrivelse av både teknikk og tanker over essa. Så god stemning som det er i smia, må trekkspillet til Torgeir frem og da spilles låta som spares til de store anledninger, nemlig brudemarsjen etter Smed-Anders. 

Vi ved Norsk håndverksinstitutt er både stolte og imponerte over øksesmeden som nå ikke lenger er stipendiat. Kunnskapen fra prosjektet lever videre og vi føler oss overbeviste om at våre veier kommer til å krysses også det kommende året. 
 

F.v. Øystein Myhre, Eivind Falk, Jon Dahlmo, Hilde Ekeberg og Torgeir Henriksen.