Avslutning for stipendiaten i seilmakerfaget

Presentasjonen ble som vanlig en mulighet til å vise måten stipendiatordningen bidrar til å styrke tradisjonshåndverksfagene og til å utvikle kunnskap og metoder som håndverkere, museer og forskere vil ha nytte av.

Marius har gjennom tre år utforsket den handlingsbårne kunnskapen til seilmakerne under seilets storhetstid på midten av 1800-tallet. Gjennom grundige studier på museer og samlinger har han sett nærmere på tilgangen datidens seilmakere hadde til seilduk og liktau i naturmateriale. Videre har han sett på måten de gamle seilmakerne forsto og formet seilene ut fra sine erfaringer og fra tilgangen til de gode materialene.

Eksempler på ulike materialkvaliteter i seilduk av naturfiber

Marius hadde fokus på to grunnleggende problemstillinger: Har vi i moderne tid nok kunnskap om materialene, og kan vi få tak i materialer som likner kvaliteten til på det de gamle seilmakere var vant med? Har vi i det hele tatt det nødvendige kunnskaps- og erfaringsgrunnlaget til å lage bra seil i naturfiber?

For å forsøke å svare på disse spørsmålene ble prosjektet delt i tre fokusområder: egenskapene til seilduk i naturfiber, egenskapene til liktau i naturfiber og til sist måten seilmakeren syr seil på basert på samspillet mellom seilduk og liktau. Arbeidet bygger på den ene siden på et stort dokumentasjonsarbeid basert på skriftlige kilder og av seilduksprøver fra museer og samlinger. På den andre siden hadde Marius et bredt samarbeid med museer, tradisjonsbærere, repslagere og veverier i og utenfor Norge, og i tillegg med andre aktører med spisskompetanse om på blant annet dyrking, utvinning og behandling av plantefiber.

Marius viser eksempler fra skriftlige kilder.

Men stipendiatprosjektene har ikke bare fokus påhandler ikke bare om dokumentasjon, studier og analyser. Det viktigste bidraget til kunnskapsutviklingen skjer gjennom handling. Nøkkelen til å forstå materialene, gjenstandene og selve faget, er rett og slett gjennom å lage seil. For Marius var det også viktig å forsøke å løsrive seg fra den moderne måten å forstå seil på, basert på aerodynamiske kksprinsipper og 3D-modellering, og heller sette seg inn i og tolke beskrivelser og begreper som de gamle seilmakere brukte når de formidlet faget. Etter å ha funnet seilduk og liktau av bra nok kvalitet, var tiden kommet for å lage tegninger og vende tilbake til verkstedet.

Storseilet heises.

Testbåt
Marius valgte å avslutte prosjektet med å sy seil til en spesifikk testbåt, en Hvalerskøyte med spririgg. Denne typen båt som ble mye brukt til fisking og konkurranselosing på Østlandet på 1800-tallet. Testbåten likner i tillegg proporsjonene til en modell fra Marinemuseet som var utgangspunktet for både stipendiatprosjektet og for «Arnt Otto», en større Hvalerskøyte som bygges av Hvaler Kulturvernforening og som Marius også skal lage seil til.

Testbåten.

«Arnt Otto» var bakteppet for seminaret der prosjektet til Marius ble et viktig bidrag. – I Norge har vi mye fokus på båter og båtbygging, sier Marius, men vi har mindre fokus på rigg og seil. Dette prosjektet er nødvendig for å få en helhetlig forståelse av båtene i bruk.

Mange interesserte deltakere på seminaret.

Seilas
På dag én fikk seminardeltakerne en kort introduksjon om testbåten og seilene og deretter en mulighet til å seile. Det ble brukt to andre båter i tillegg til testbåten: en liknende skøyte med spririgg og en skøyte med gaffelrigg, begge med tradisjonelle seil, men av syntetiske materialer. Seilasen var viktig for å vurdere seilene, og den ble det perfekte utgangpunktet for presentasjonen som Marius holdt neste dag.

Testbåten og en annen skøyte, begge med spririgg

Dag to
Under presentasjonen fikk deltakerne et overblikk over det omfattende arbeidet som Marius har gjort, ikke minst ved å trekke så mange ulike aktører inn i prosjektet. 

Et engasjert fagmiljø fulgte nøye med på forelesningen og deltok ivrig med spørsmål og kommentarer. Som vurderingskomité hadde vi to ulike seilmakere med bred erfaring fra hver sitt felt. Jörn Bohlmann fra Tyskland har seilmaker bakgrunn og har blant annet skrevet en doktorgradsavhandling om det historiske seilmakerfaget. Peter Høeg fra Drammen vokste opp i et tradisjonelt seilmakermiljø som sjettegenerasjons seilmaker, og gikk senere over til å lage moderne seil.

Sensorene vurderer seilene.

Det var to begeistrede sensorer som stilte gode og relevante spørsmål. På den ene siden ble det stilt tekniske spørsmål knyttet til forming av seilene og valgene som ble tatt. Diskusjonen dreide seg om kildegrunnlaget, dekoding av tegninger og tolking av begrepene som datidens håndverkere brukte for å forstå og fortelle. Man snakket også om hvilket grunnlag man trenger for å forstå samspillet mellom duk, liktau og form.

Marius snakker om formingsprosessen.

På den annen side var det spørsmål om seilmakerens moderne forståelse av seil og vind og hvorvidt dette ville føre til liknende valg. Fremtidsutsikter og miljøperspektivet ble også dratt inn i samtalen. Verdien av å ta vare på denne kunnskapen var noe som mange var opptatt av.

Stipendiatarbeidet til Marius viser hvordan håndverkskunnskap som springer direkte ut av fagene er viktig og nødvendig for å forstå gjenstandene i produksjon og i bruk. I hans tilfelle er dette arbeidet bare begynnelsen. Testseilene er et håndfast utgangspunkt som har gitt nyttige erfaringer og som påpeker styrker og svakheter som man kan bearbeide videre når seilene til den større Hvalerskøyta skal sys. Erfaringene og lærdommen fra de siste tre årene vil prege både Marius og fagmiljøene knyttet til prosjektet i lang tid framover. 

Bloggen og rapporten til Marius kan du lese HER.

Marius sammen med sensorene Jörn Bohlmann (t.v.) og Peter Høeg (t.h.)