Verktøy

Stipendiatene skal skrive en serie om verktøy, og jeg har grublet en stund om hvordan å gå frem med det. Verktøy kan være et uendelig stort tema og det kan belyses på mange måter. Noe av det er avhengig av fag, men noe av det handler om prinsipielle spørsmål. Det handler ikke bare om behov, men om kunnskap (eller mangel derav) og økonomi.

En gitarmaker har etter hvert mye verktøy. Noe av det er blanke redskaper som lette å få øye på. Noe av det likner mer på restplanker og avkapp, vis funksjon er umulig å forstå for den uvitende.

Så er det de små tingene, de rare verktøyene som kanskje gjør kun den ene oppgaven, men som er utrolig kjekke å ha for den profesjonelle.

Verktøyet kommer inn i verkstedet (forhåpentligvis) ut fra reelle behov og etter en nøye overveid avgjørelse. Verdien er i høyeste grad praktisk: Verktøyet er til på grunn av dets funksjon. I tillegg har verktøy også en symbolsk verdi som er viktig å være obs på: Verktøy er noe man blir emosjonelt knyttet til og som har en historisk og estetisk dimensjon. Slik som de redskapene som vi selv produserer, er verktøy også begjærsobjekter som noen andre har laget: Vi får glede av å bruke, betrakte, og ha kunnskap om dem. I tillegg må en utøvende håndverker forholde seg til den konkrete økonomiske verdien. Den som til syvende og sist vil avgjøre om verktøyet er … verdt det.

Det finnes mange måter å klassifisere verktøy på og det finnes utrolig mye variasjon i det verktøyet som finnes i gitarbyggerens verksted. Noen verktøy er unnværlige. Noen verktøy er så åpenbare og tatt for gitt, at man glemmer å tenke på dem – som selve benken, der mesteparten av arbeidet foregår. Å nevne alt det verktøyet som jeg bruker daglig ville være nok tema til mange blogginnlegg, så jeg skal heller skrive om min favoritt.

Hvis noen spør meg hva som er det viktigste verktøyet, vil svaret komme umiddelbart: Det er pusshøvelen. Det er flere grunner til det, men for å kunne forklare hvorfor dette verktøyet er så viktig for meg, må jeg også fortelle om min personlige forhold til gitarbygging fra den tiden da jeg var student.

Kunst- og håndverksskolen lå i en gammel stasjon (brannstasjon, eller noe sånt, om ikke jeg husker feil). Bygningsmassen hadde blitt utvidet og oppgradert med plass til alle verkstedene og klasserommene. I en avkrok var det et lite bygg med dusjer. Det var der gitarmakerlinja holdt til. Gitarbygging var et av fagene som ofte var på tampen av å forsvinne: Statistikkene viste at altfor få elever tok eksamen (de fleste var der bare for å bygge seg en gitar til egen bruk) og linja var sterkt underfinansiert. Vi hadde for få verktøy.

Det fantes et ettermiddagsskift og et kveldsskift med omtrent like mange elever i hver, kanskje 10-15 elever per skift. Benkene var fordelt på et hovedrom, et lite loft, og det flislagte dusjerommet. Vi hadde en del huggjern, forskjellige håndsager, skyvelærer, linjaler og vinkler, to skavkniver, fem gode pusshøvler og to skrubbhøvler. I tillegg hadde vi en pitteliten sirkelsag – som ble brukt til å skjære sadelsporet til stolene – og en liten båndsag. Det var i grunn ikke plass til mer.

Treskjærerverkstedet hadde alle de store maskinene – bare noen meter unna i et mye større lokale – men de var ikke så begeistret for å la oss bruke dem. Vi måtte spørre pent hvis vi for eksempel måtte bruke boremaskinen – og gjerne samle arbeidet til flere av elevene, så vi slapp å måtte spørre så ofte. Eller når noen fikk tak i gamle dørkarmer av kanel, teak eller cedrela og måtte låne den store båndsaga for å lage sarger og bunner. Da jeg gikk mitt siste år på skolen, ble vi endelig flyttet fra dusjene og inn i større lokaler. Ja, til nettopp dette verkstedet! Og nå måtte treskjærerne dele maskinene og til og med rommet, uten at vi trengte å be om lov.

Mangelen på verktøy lærte oss noe viktig: Man kunne gjøre det meste med det lille man hadde og mye av det man trengte kunne man lage selv. Det som jeg etter hvert kjøpte, var nøyaktig de samme redskapene som jeg brukte mest på skolen: Noen forskjellige huggjern, en skavkniv, en sikling, en skyvelære, en snekkervinkel og en pusshøvel. Det var sistnevnte som jeg var mest stolt av.

Jeg lærte å bruke pusshøvelen til å fullføre en mengde ulike oppgaver gjennom hele byggeprosessen. Alle plankene og platene ble dimensjonert og pusset med høvelen. Så å si alle limflatene ble justert med pusshøvelen – det var stor fokus på å unngå slipepapir. Den åpenbare utfordringen var at antall elever var høyere enn antall høvler: Man måtte komme tidlig for å kapre de beste høvlene, ellers måtte man stille seg i kø og vente. De heldigste var de som eide sine egne høvler, og en uskreven regel sa at man aldri skulle spørre om å få låne dem.

Men ellers var det stor dugnadsånd på verkstedet. Alle bidro med glede til en pengepott som ble brukt til å kjøpe lim (PVA-lim som var det eneste vi fikk tak i), småverktøy og materialer, og til å sende båndsagbladene til sliping. Den som tilfeldigvis tok fergen over til Buenos Aires for å kjøpe bedre materialer, kjøpte gjerne også til noen andre i samme slengen.

Verktøy var ellers dyre og vanskelige ting å få tak i, særlig hvis man forventet en viss kvalitet. Mine stemjern var produsert i Brasil og kjøpt billig ved grensen, men en god høvel og en skavkniv var noe annet. En dag vandret jeg inn i en jernvarehandel i sentrum og fikk øye på den blå esken til en Record Nr.4 pusshøvel på en hylle. Slik jeg husker det var dette et sjeldent syn, så jeg måtte bare spørre om prisen.

Kunne det vare sant at dette var en ekte Record-høvel? Uruguay var og er et land med strenge og byråkratiske import- og eksportregler og med høye avgifter. Det var lett å få tak i billige og dårlige ting av tvilsom opprinnelse – av og til med kjente logoer på overflaten –  men de gode sakene var gjerne langt dyrere enn ellers i verden, inkludert nabolandene. Med mine inntekter var slike innkjøp bare en drøm.

Men kall det flaks eller kall det skjebne. Den høvelen hadde stått urørt i butikken i mange år, fikk jeg vite. Uten at noen viste interesse for den og uten at prisen var blitt endret på lengere tid. Den var såpass «gammel» at den fortsatt var produsert etter en bedre standard enn de engelske merkene presterer i dag. Og det viktigste: Jeg hadde råd til den.

For en lykke! Plutselig var jeg i det gode selskapet: Den lille sirkelen av studenter som eide sin egen høvel og slapp å stå i kø.

Mye har skjedd siden den gangen. De brasilianske huggjernene ble erstattet med japanske huggjern av samme størrelse: Jeg erstattet verktøyet, men ikke bruksmønsteret. En dag knakk venstresiden til pusshøvelen min da jeg spente den for hardt opp i skrustikken (å spenne høvelen opp ned er noe jeg ofte gjør). Knekken lot meg ikke lenger kante plater ved å dra høvelen mot meg – siden venstresiden ikke lenger var vinkelrett – men jeg ble vant til det. Høvelen var ellers like fin.

For noen år siden kjøpte jeg allikevel en fancy ny høvel, i nøyaktig samme størrelse og med tanke på å erstatte min gamle. Den nye høvelen er uten tvil et vakkert verktøy, men den er ikke spesiell på noe vis: Det finnes ingen affeksjonsverdi...

Jeg har ikke behov for mange forskjellige høvler. Riktignok har jeg utvidet «høvelparken» med noen småhøvler og med en langhøvel som jeg fikk av en venn, men det er fortsatt pusshøvelen som jeg trenger mest: Den bruker jeg stort sett daglig og i alle mulige situasjoner. Nå har jeg to, så jeg kan bruke dem til forskjellige oppgaver og jeg slipper å kvesse dem så ofte, men det er fortsatt min gamle og trofaste Record som jeg foretrekker: Den har vært med meg i mer enn tjue år, og dét er ikke rent lite.