Variert arbeid

Hvis jeg hadde spilt et strykeinstrument ville jeg hatt erfaring med å bruke stemmeskruer i tre, men det har jeg ikke.

Jeg har aldri før lagd og justert stemmeskruer, den er grei, men jeg har aldri brukt dem heller. Jeg vet ikke hvordan det skal kjennes når stemmeskruer fungerer som de skal.

Det er mange ting som skal til: stemmeskruene må være smurt, sitte uten å skli, og samtidig snu jevnt i hullet. Ikke bare det, men treverket i både hullet og stemmeskruen blir komprimert og dette må man ta høyde for. Dette skjønte jeg med min første gitar. Men hva gjør man med det?

Når vi skal inhente kunnskap i stipendiatarbeidet er vi oppfordret til bruke levende kilder der det er mulig. Ingenting er bedre enn å søke råd fra fagpersoner med grundig erfaring.

Så på tirsdag var jeg i Oslo hos fiolinmakere Magnus Nedregård og Mette Mari Vea. Jeg hadde med meg en haug med stemmeskruer som jeg ikke skal bruke og en planke like tjukk som hodet og med mange hull der jeg kunne prøve meg frem på.

Magnus viste meg prinsippene og teknikkene man bruker. Hvordan man føler seg frem og finjusterer både hullet og skaftene. Hvordan man bruker såpe for å smøre og komprimere materialet, hvordan man bruker smøremiddel og kritt for å få gliden i skruene helt riktig. Og viktigst av alt: hva som er bra og hva som ikke er det. De små nyansene.

Etter to timer med arbeid og samtaler rundt problemstillinger, materialer og teknikker, gikk jeg hjem med den grunnleggende kunnskapen som skal til for å gjøre dette arbeidet på en tilfredsstillende måte. Det er bare én ting som gjenstår nå: jeg må øve.

På verkstedet har jeg et par planker av noe afrikansk treverk jeg fikk av en nabo. Jeg er usikker på hva det er, men det virker veldig egnet.

Dagen etter min Oslotur lagde jeg et nytt sett med stemmeskruer med det fine treverket.

Deretter begynte jeg å justere hullene og skaftene én etter én.

Snart får jeg smøremiddelet i posten og kan gjøre de siste små justeringene før jeg setter på strengene.

Resten av det arbeidet jeg nå er midt i, består av å bygge mange kopier av samme instrument. Arbeid som til tider er veldig repetitivt. Jeg kunne trenge noe annet jeg kan gjøre parallelt med det. Noe som kan hjelpe å holde meg motivert og fokusert og som passer i stipendiatarbeidet. Jeg har fått en ganske god idé om hvordan å få dette til.

Sideprosjekt

Saken er at Jeg har hatt så lyst til å teste noe av den norske grana på en klassisk gitar.

Så lyst!

Men det passer ikke nå, fordi det som jeg ønsker etterhvert er nemlig å tenke den klassiske gitaren fra bunnen av. Noe sånt ville kreve tid og mye arbeid og det er andre ting jeg vil prioritere nå. Det er romantiske gitarer jeg vil vie mitt stipendiatarbeid til, helt klart.

Men...

Jeg har en gammel gitar som for mange år siden fikk flere sprekker i bunnen og som jeg heller ikke var så begeistret for. Gitaren er bygd med veldig fine materialer og det er synd at den ikke blir spilt på.

Men hva hvis jeg fjernet hals og lokk og lagde et nytt lokk og en hals med en justerbar mekanisme á la Stauffer? Jeg hadde bare trengt å lage et nytt lokk og gjøre noen endringer på halsen. Alt annet er klart, egentlig, til og med stolen kan jeg ta vare på. Og i samme slengen kan jeg fikse alle sprekkene i bunnen…

Ja! Det er så fint med slike idéer som bare fyller en med arbeidslyst. Det perfekte sideprosjektet mens jeg bygger kopiene: en klassisk gitar med norsk gran og med en justerbar hals og uten at det krever veldig mye arbeid eller oppmerksomhet. Og ikke minst: endelig finne noe fornuftig å gjøre med den gitaren som til nå bare har samlet støv!

Så jeg tenkte litt, men ikke mye, grep saga, og gikk rett på sak.

Hmm, mens jeg gjør dette, skal jeg høre på luttmusikk eller tungrock, tror du?

Den øvre klossen i gitaren blir for tynn for justeringsmekanismen. Etter litt vurdering bestemte jeg at det beste var å fjerne hele klossen og lage en ny.

Klossen skal være todelt og jeg vil lime den i to lag. Fram til nå holder det med det første laget.

Halsen vil jeg beholde, men ikke hælen.

Med en slik design skal halsen strekke seg hele lengden av gripebrettet. Jeg kan ganske enkelt lime en fortsettelse slik som Stauffer og mange andre også gjorde.

Siden jeg har fjernet hælen kan jeg høvle hele flaten i en vinkel. Det er denne vinkelen som halsen skal avsluttes med fra hælen og mot enden av gripebrettet. Hælblokken skal limes på denne flaten slik jeg har sett i andre gitarer.

Hvordan jeg bestemmer vinkelen kommer fra to vurderinger. På den ene siden har jeg gjort en visuell overveielse ut fra hvordan vinkelen ser ut på andre gitarer. Det tar jeg på på øyemål. Men jeg har en praktisk hensikt også: jeg vil ikke måtte lime en altfor stor hælblokk der mesteparten likevel skal forsvinne.

Jeg velger å begrense blokkens lengde til tilfeldige 10cm og finner en vinkel som både ser ok ut og som gir en passe lang flate å lime hælen på.

Halsen er laminert med en ibenholtstripe. Det vil få overgangen mot hælen til å se rar ut siden hælen nå strekker seg ganske langt inn i halsen. Løsningen jeg har tenkt på er å polere hele halsen svart og skjule sammenføyningen. Det tror jeg kan være en kul detalj.

Jeg tenkte det var greit å sjekke omtrent hva slags vinkel halsen skal få før jeg former hælen og starter å jobbe med selve justeringsmekanismen. Vinkelen vil gå an å finjustere i etterkant, så klart, men bare innenfor visse grenser. Før det er for sent skal jeg dobbeltsjekke at jeg ikke har bommet med klossen.

Alt jeg trenger er en liten tegning som viser hvordan halsvinkelen vil se ut.

Nå kan jeg ta vinkelen mellom hals og hæl fra tegningen…

…og sammenlikne den med vinkelen som resulterer av å ha limt hælblokken til den skrånende limeflaten.

Min prosedyre har vært enkel og pragmatisk. Jeg visste hælen fortsatt kunne modifiseres og at mye av den likevel skulle vekk. Det er viktige detaljer. Men at resultatvinkelen ble så lik den på tegningen var interessant. Det har forsterket min mistanke om at konstruksjonen er resultat av en like enkel og pragmatisk tankegang som mekanismen selv.