Vanskelige valg

Hva er en god veileder? Svaret varierer sikkert fra person til person og fra prosjekt til prosjekt, men jeg tror det finnes noen fellestrekk: Veilederen skal være en samtalepartner som oppmuntrer og bekrefter, men som også setter spørsmålstegn og stiller krav.

Stipendiatarbeidet er mitt eget og må nødvendigvis samsvare med mine egne ønsker og behov – jeg må kunne stå på egne ben. Samtidig er det viktig å ha noen som kan se objektivt på arbeiet, ha overblikket og være i stand til å vise vei og stille de vanskelige spørsmålene der det trengs.

Veilederen min er en person som tar lite plass, men han er alltid klar når jeg trenger han. Han gir meg ikke oppgaver og forteller meg ikke hva jeg skal eller burde gjøre. Utvekslingen vår er nokså sporadisk, og likevel opplever jeg at samtalene våre har stor betydning for det jeg gjør. Han har alltid forstått hva jeg ville med prosjektet mitt og har hjulpet meg med å holdet fokuset.

Men han kan også gjøre motstand, og det er viktig. Ikke for at jeg skal gjøre det han hadde gjort, men heller for at jeg skal ta gjennomtenkte og meningsfulle valg. Det er jeg svært takknemlig for.

Og med tanke på de siste gitarene i prosjektet: Er det kanskje ting som jeg trenger å se fra andre vinkler?

Rosettene til to av de kommende gitarene har en del dekorasjoner i perlemor, den tredje har dekorasjoner i bein. Jeg er ingen tilhenger av perlemor og liker ikke den estetikken noe særlig, men jeg synes fortsatt at teknikkene er interessante: De er nyttige og jeg kan godt tenke meg å bruke dem videre. Bein, på den annen side, er noe jeg liker, men jeg har ikke store nok emner til å lage beindekorasjonene slik de var.

Det jeg derimot har i massevis, er små avkapp av buksbom. Det er et veldig hardt og kompakt trevirke og jeg kunne fint erstatte både bein og perlemor med det. Fyllmassen som ble brukt på sprekkene mellom perlemormønstrene og resten av motivet kunne jeg erstatte med epoxy – som alle gjør nå til dags. Ingen problem.

Det var i hvert fall planen min, og jeg var veldig fornøyd med meg selv. Så fornøyd at jeg nevnte det for veilederen min og forventet ikke annet en ros for min geniale idé, men slik ble det ikke …

– Leonardo: Disse perlemordekorasjonene bringer oss til et grunnleggende spørsmål med tanke på å kopiere en gitar: Hvis du bruker buksbom og epoxy vil ikke gitaren likne på originalen, så jeg spør: Hvorfor skal du gjøre det? Buksbom vil gi deg kontrasten, men ingen av nyansene som perlemor har, og vil ikke fange originalens naturlige utseende. Du har strukket deg langt for å etterlikne de gitarene du har sett og de teknikkene som ble brukt. Du kunne for eksempel ha erstattet farget pæretre med ibenholt eller kjøpt ferdigblandet svart lakk til halsene, men det gjorde du ikke. Du må finne en sammenhengende tilnærming og velge om du vil kopiere originalen – og i så fall forplikte deg til perlemor – eller om du heller skal bruke en forenklet dekorasjon i tråd med stilen og perioden. Jeg ville påstå at det siste ville vært mer tro mot originalen enn om du hadde brukt buksbom, slik du har tenkt.

Ouch!

I mitt forsvar svarte jeg at jo, dette var gjennomtenkt. Det var en sammenhengende plan: Alt jeg har testet og jobbet med er teknikker og materialer som jeg kan tenke meg å bruke i arbeidet mitt videre, men jeg kommer sannsynligvis aldri til å bruke perlemor!

Men innerst inne visste jeg godt at jeg hadde tapt. Jeg skulle ikke overbevise han om noe som helst, det var meg selv jeg kjempet imot. Slik det ofte er. Samtidig som jeg trykket på tastene og skrev mitt forsvarsbrev, drev hjernen min med viktige omstillinger. Og da svaret kom – med en høflig britisk unnskyldning om å ha brukt ordet «sammenheng» uten å ha ment det på den måten – hadde jeg alt bestilt både perlemor og bein. Buksbom kan jeg bruke senere – for det synes jeg fortsatt er en god idé – men nå må jeg gjøre ting skikkelig: Også de tingene jeg ikke liker.

Til å begynne med skal jeg lage beindekorasjonene. De ble brukt på rosetten til Pagés-gitaren fra 1811: Små, 5 mm beinskiver med en ibenholtsirkel i midten, plassert mellom flere konsentriske sirkler av farget finér.

Det første jeg må gjøre er å koke opp beinemnene i såpe og klor for å bleke dem og fjerne alt fettet. Etter å ha dreid og boret bein- og ibenholtstengene, limer jeg alt sammen og skjærer det i tynne skiver.

De røde finérstripene må tynnes ut en del for å likne på de originale, men jeg ser i etterkant at de kunne vært enda tynnere. Det samme skjer med den minste av sirklene som består av kun én list og krever at jeg lager meg et lite stemjern som jeg kan rense sporet med.

Sirkelen på midten limer jeg som ett stykke, men det er kun de ytre listene som skal være med. Resten av listene er smurt med et stearinlys så jeg kan fjerne dem igjen og gjøre plass til beinrundingene.

Som fyllmasse bruker jeg hudlim og ibenholtstøv, men jeg er allerede i gang med å teste andre løsninger som blir nødvendige til perlemormotivene.

Jeg har klart å holde rosetten innenfor de samme dimensjonene som den originalen, men min rosett føles fortsatt mye tyngre ut. Det er ikke så farlig, og jeg har fått viktige erfaringer til neste gang.

Jeg hadde kanskje vært like fornøyd om disse skivene var i buksbom, men jeg forstår samtidig at det var viktig og mer givende å gå den harde veien. Den største utfordringen blir fortsatt perlemordekorasjonene så jeg gleder meg til å sette i gang.