Tur til Edinburgh

Håndverksinstituttet har planlagt noen fagdager i England for stipendiatene og for de ansatte. Siden min veileder bor i Nord-England vil jeg benytte sjansen til å besøke ham. I tillegg tenkte jeg å oppsøke instrumentsamlingen til Universitetet i Edinburgh for å se nærmere på noen romantiske gitarer.

August er en travel måned i Edinburgh på grunn av Fringe-festivalen, og for de ansatte i St. Cecilia’s Hall – der disse instrumentene befinner seg – er det årets travleste. Derfor var jeg overrasket og veldig takknemlig da museets personale ikke bare tok seg tid til å ta meg imot, men gjorde i stand bord, lampe og stoler og tok ut de tre gitarene jeg var mest interessert i. Én og én så jeg kunne måle dem og ta bilder. Snakk om service!

Gennaro Fabricatore, 1822. Detalj av elfenbenslistene og de syltynne finerplater i ytterkant.

Upolert utførelse. Utfordringen er å forstå at dette var bra nok og akseptert på den tiden.

Museet har en veldig fin gitarsamling og jeg har lyst til å komme tilbake og gjøre en grundigere jobb. Denne gangen har jeg kun tid og kapasitet til å ta noen overordnede mål, se nærmere på noen konkrete detaljer og ta en mengde bilder.

Fortsatt samme gitar. Den veldig forseggjorte og delikate floraldekorasjonen rundt stolen

Mitt arbeid er nå sentrert rundt tidlig romantiske gitarer, og jeg valgte to eksempler fra den napolitanske Fabricatore-slekta, regnet for å være de første til å bygge dem. I tillegg var det en gitar av Johan Stauffer av den kjente modellen bygd i samsvar med gitarvirtuosen Luigi Legnani. Denne gitaren bruker Stauffers justerbare halsmekanisme som jeg synes er veldig interessant og som Alf og jeg lagde en kopi av i mars.

Gianbattista Fabricatore, 1805. Strengene ble fortsatt knyttet til stolen slik som med lutter og barokkgitarer.

Detaljer av ibenholt/elfenben-lamineringen av hals og hæl. De grove listene rundt bunnen kan skyldes klønete reparasjonsarbeid.

Når jeg kommer hjem må jeg gå over mine notater og sammenlikne det jeg har samlet med det jeg allerede har om Schönes gitar. I tillegg har jeg lyst til å se en annen av Fabricatores gitarer på Rinve museum og enda en Fabricatore som også befinner seg i Norge i privat eie og som fortsatt er i bruk.

Bokstavene ble brent i lokket.

Noe som jeg visste i teori, men som jeg nå får erfare, er hvor stort spenn det er i måter å bygge på. Disse gitarene er rett og slett veldig ulike i dimensjoner, proporsjoner og valg av materialer. Det er også påfallende hvor forskjellige de er rent håndverksmessig. Flater og linjer i Stauffers gitar er rene og pene, dekorasjonen er nøktern og utseendet polert, både utvendig og innvendig. De italienske gitarene er mye mer forseggjorte, med detaljer i elfenben og perlemor og veldig tynne finérdekorasjoner. De er samtidig mye grovere i utførelsen sammenliknet med det vi i dag ville kalle akseptabelt.

Stauffers lure halskonstruksjon hvor gripebrettet svever over lokket slik som på strykeinstrumenter.

Enkle og rene detaljer på Stauffers gitar.

Det er mye å fordøye, mange inntrykk og gode erfaringer. Jeg har enda mer kunnskap nå om hva som er viktig å gjøre når man studerer disse gjenstander. Etter å ha gått gjennom bildene har jeg spørsmål jeg dessverre ikke kom på mens jeg var der. Jeg oppdaget også detaljer jeg hadde oversett.

Det typiske hodedesign og mekanikk på Stauffers gitarer som angivelig skal ha inspirert Leo Fender med sin Stratocaster hodedesign.

Tiden var knapp. Museet arrangerer konserter og får mye besøk i disse dager og de to timene jeg fikk var nærmest som en gave å regne. Neste gang jeg er på museum bør jeg satse på å ta pauser. Det er viktig å ta seg god tid for å kunne ha overblikk og for å reflektere.

V-sammenføyningen mellom hals og hode er nesten usynlig, selv etter 200 år. Godt håndverk!

Jeg har tatt toget til Manchester og venter nå på mine kolleger fra Norge, det blir nok en spennende og innholdsrik uke.