Støtteplata

I gitarbygging er det hovedsakelig to måter å gå frem på. Et aletrnativ er å lage halsen og kroppen hver for seg, og så lime dem sammen etter hvert. Her kan man lime lokket før man limer halsen – slik som i den wienske og franske skolen på 1800-tallet – eller etter halsen og kroppen er satt sammen – slik som i den napolitanske skolen. Uansett løsning er det alltid lokket man limer sist, før man lukker kassa. Det er denne byggemåten jeg lærte da jeg gikk på Kunst- og Håndverksskolen.

Det andre alternativet er det vi i dag kaller den spanske måten. Teknikken har vært i bruk i den iberiske halvøya i flere århundrer, og er i våre dager den mest utbredte måten å bygge klassiske gitarer på. Man bygger gitaren med halsen som utgangspunkt og med fronten vendt ned mot en støtteplate eller solera, fra spansk. Gitaren vil ikke forlate soleraen inntil kroppen er ferdig, og da vil halsen være sentrert og ha riktig fall mot lokket. Bort sett fra stolen og dekorasjonene, er det kun gripebrettet som vil komme senere i de tilfellene der det ikke ligger i samme plan som lokket, slik som i moderne gitarer.

Her er hælen og den øvre klossen én og samme enhet. I det systemet jeg har brukt til nå, blir halsen limt på utsiden av sargene, mens her blir sargene limt i åpninger på hver side av hælen. Hælen har i tillegg en fot som stikker ut langs bunnen og som har som formål å stabilisere konstruksjonen.

Det er denne foten – den spanske hælen – som også kjennetegner den spanske metoden, men ikke alle i Spania har jobbet på denne måten. Den kjente Ignacio Fleta var fiolin- og gitarmaker og lagde gitarer slik han lagde fioliner: Kroppen og halsen var bygd adskilt fra hverandre og satt sammen med et svalehalsskjøte. På Fletas gitarer er det heller ingen fot som stikker ut.

Den første verkstedmester på min skole i Uruguay, lærte håndverket som lærling hos nettopp Ignacio Fleta. En blanding av Fletas byggemåte og elementer fra den franske skolen er fortsatt veldig utbredte i mitt hjemland, i sterk kontrast med resten av Latin-Amerika som har arvet den spanske tradisjonen.

Soleraen

En fordel med å bygge med solera er at man kan velge å bygge friform. Her vil sargene støttes av flyttbare klosser som kan tilpasses hvilken som helst silhuett. Men man kan fortsatt bruke en utvendig form om man vil. Til min kopi av Pagés-gitaren har jeg vurdert begge alternativene, men jeg har egentlig ikke bruk for en solera, untatt for denne gitaren. Dermed har jeg valgt å gå for en utvendig form. Å bygge en ny solera senere ville vært fort gjort uansett.

Formen lagde jeg i sommeren, samtidig som de to andre franske gitarene. Her var det allerede to 6 mm hull sentrert langs symmetriaksen: De skal jeg benytte meg av.

Soleraen skal gi støtte til hele kroppen og til en god del av halsen, og den vil bli noenlunde gitarformet av den grunn. Det første jeg gjør er å overføre de to hullene fra formen til plata, så jeg kan låse dem sammen. Deretter kan jeg tegne og sage konturene.

Jeg vil at formen fortsatt skal låses til der hullene er, men ett av hullene vil bli borte når jeg setter på plass halsen. Løsningen min er først å feste formen midlertidig med to stålpinner, og så bore fire nye hull: To på hver side av symmetriaksen. På plata setter jeg fire korte stålpinner som passer til hullene og som heretter vil låse formen på plass. Ved nærmere ettertanke, ville jeg klart meg med kun to ekstra hull, i tillegg til midthullet ved den nedre klossen ...

Det som er med denne formen, er at den må kunne åpnes for å gjøre plass til halsen. Jeg har en lur løsning til dette problemet som jeg først så hos min kollega Yngvar Thomassen. Jeg skal merke de to stedene der jeg vil skjære formen, bore et stort hull rett over hver av strekene, og dreie to trepinner som passer nøyaktig i hullene. Deretter skal jeg kutte formen og lime trepinnene til den løse klossen. Da har jeg en kloss som er selvjustert og som passer nøyaktig til formen.

På denne måten kan jeg beholde klossen på plass mens jeg bøyer og justerer sargene, og jeg kan fjerne den når jeg er klar til å sette på plass halsen.

Men det første som skal plasseres på min solera er lokket. Til det har jeg festet en iskruingsmutter på plata som passer til en skrue og en kloss. Med dem kan jeg låse lokket på plass. Senere i prosessen vil jeg finne ut at denne fine løsning ikke var så lur allikevel: Etter jeg har limt bunnen, bør det være mulig å løse skruen fra utsiden for å kunne få ut kassa. Jeg må ha en mutter på undersiden av formen også, og det er (mildt sagt) praktisk å ha forstått dette før det var for sent!

Når man gjør i stand lokket, er det vanlig å skjære noen millimeter utenfor streken så det blir litt overheng langs kanten, men da vil ikke lokket få plass inn i formen. For å ta høyde for dette freser jeg en fordypning langs hele formens underside.

Nå har jeg bygget et ferdig system, med solera og form, og jeg er klar til å begynne å sette sammen gitaren.