Stauffer-lokket

Dekorasjonen til denne gitaren likner en del på Fabricatore-gitaren jeg bygde før sommeren. Motivet fra listene rundt lokket gjentas som vanlig i lydhullet: I dette tilfellet ni svarte og hvite striper avsluttet med en tykk ring.

Ringen er laget av palisander eller farget pæretre, men denne gangen er den nesten 4 mm tykk. Etter to mislykkede forsøk med 3 mm ibenholtlister må jeg melde pass og lage den i palisander, men jeg bruker indisk palisander og velger å lage ringen med to konsentriske 2 mm lister. Resultatet blir minst like bra som originalen og trikset så å si usynlig.

Etter at lokket er skrapet rent er det klart for å høvles til riktig tykkelse. Noe av ringen har en tendens til å flise av og det slår meg at jeg kan tette igjen lydhullet mens jeg høvler lokket. Jeg bruker avkappet fra hullet og sliper ned kanten til det passer inn igjen. Med «proppen» stramt plassert er det uproblematisk å høvle videre.

Når lokket er høvlet ferdig, merker jeg bjelkeplasseringen. Gitaren jeg kopierer har en granforsterkning langs hele skjøten, ikke ulik det man bruker til å forsterke bunnskjøten, men overraskende massiv for et lokk. Jeg så en liknende Stauffer på Universitetet i Edinburgh, men den hadde ingen forsterkning … Hvorfor valgte Stauffer å ha det slik på denne gitaren?

Jeg er ikke sikker på svaret – spesielt med tanke på dimensjonene. Men jeg vet at jeg skal forholde meg til disse tingene slik jeg har sett dem.

Jeg limer noe avkapp fra et annet lokk …

… høvler alt til en jevn høyde …

… og avrunder: Først med stemjern og så med litt slipepapir.

Bjelkene står klare og venter.

I likhet med bunnen er lokkbjelkene nokså heftige og har en avrundet rygg: De er høyere på midten og gradvis lavere mot endene.

Når bjelkene har fått den ønskede høyden begynner jeg med de viktige finjusteringene. Her skal jeg forme bjelkene samtidig som jeg fjerner masse fra dem. Litt her og litt der, inntil lokket både klinger og oppfører seg slik jeg ønsker.

Nå skal lokket limes.