Silhuetten

Gjennom disse årene har jeg gjort meg en del tanker om prosjektene og hva jeg egentlig ville oppnå med dem. Etter hvert har det også blitt tydeligere hvordan alle trådene kunne samles. Det er klart at jeg har lært mye om romantiske gitarer – både om gitarene selv, den historiske konteksten og alle de ferdighetene jeg måtte tilegne meg eller tilpasse for å kunne bygge dem – men målet mitt har ikke vært å bli en som bygger reproduksjoner av gamle gitarer (selv om det er en ganske verdifull gevinst i seg selv). Jeg ville bruke den nye kunnskapen til å sette spørsmålstegn på mitt eget arbeid: Jeg ville begynne på nytt, fra bunnen av.

I slutten av det forrige arbeidsåret virket det lite sannsynlig at jeg ville få tid til å nå dette målet. Jeg var forberedt på å avrunde stipendiatperioden ved å ferdigstille de planlagte romantiske kopiene og at de moderne gitarene ville komme i etterkant. Men mot høsten begynte jeg å skjønne at det likevel var mulig å nå en modnere konklusjon mens jeg fortsatt var stipendiat. Siden har jeg jobbet målrettet for å få det til.

Prosessen startet så smått for mange år siden, lenge før jeg var stipendiat, og det la seg som et bakteppe da jeg begynte med forskningen. De første konkrete stegene – øyeblikket da arbeidet startet på alvor – tok jeg først i oktober i fjor.

Det aller første var å tegne silhuetten. De fleste gitarmakere velger seg en type gitar de vil jobbe etter og bruker silhuetten slik den er, eller gjør små endringer i tegningen. Det var det trygge valget den gang jeg måtte lage min første form: Å designe en gitar er tidskrevende, og det forutsetter også en forståelse av formspråket som man ofte ikke har når man er nybegynner.

Hovedpoenget mitt nå var å redusere overflaten på lokket, og dermed størrelsen på gitaren. Jeg ville også aksentuere midjen: Saken er at jeg har blitt veldig glad i mange av disse gamle gitarene, og jeg har blitt mer og mer vant til hvordan de ser ut. Så mye så at jeg har begynt å føle at mange klassiske gitarer er rare og klumpete. Ja, til og med stygge. Ønsket om å lage mindre gitarer har jeg hatt lenge, men den estetiske dimensjonen ble ikke så åpenbar for meg før nå.

Jeg startet med å regne ut en serie proporsjoner slik jeg har lest at mange gitarmakere gjorde på den tiden. Metoden var nyttig som tankeeksperiment – og den gav meg et brukbart utgangspunkt – men jeg fant fort ut at de strenge forholdene mellom bredder og lengder ble for begrensende. Så fort som jeg hadde etablert den omtrentlige størrelsen på gitaren, valgte jeg å overse dem.

Hittil var det greit. Det vanskeligste ble å oppnå balanse og flyt i designet. Jeg har en del erfaring med designprosessen fra å ha tegnet mange elektriske gitarer og basser. Jeg vet at selv små forskjeller kan gi stort utslag. Det er viktig å ta avstand og la arbeidet og øyne få hvile, gjerne i flere dager.

Jeg ville hente inspirasjon fra de gitarene som jeg har likt best. Men å forstørre en gitar ville bare se rart ut og det hadde heller ikke vært så mye moro. Det er også flere elementer som må falle på plass i designet: Ting som stol- og lydhullplasseringen har mye visuell tyngde, men de vil ikke stemme direkte med hvordan overflatene blir fordelt fra en romantisk gitar til en moderne gitar. For min del ville jeg gjenskape noe av den elegansen som man ser blant annet i gitarene til Stauffer eller Coffe-Goguette og som setter dem i sterk kontrast til den flate og midjeløse fasongen til mange moderne gitarer.

Det er en balansegang og til syvende og sist et spørsmål om smak. For mye kurver kan gjøre gitarene pregløse, mens et samspill mellom flate og runde former vil skape spenning og dynamikk. En stram midje vil også skape flyt, men for mye vil fort se rart ut. Det kan også bli mer krevende å bøye sargene: Design og produksjon går alltid hånd i hånd.

På et punkt er det ikke lenger nok med selve tegningen. For å komme meg videre måtte jeg lage en mal så jeg kunne «kjenne» på samspillet mellom linjene og for å kunne tegne begge halvdelene og få et bedre inntrykk. Da hadde jeg også muligheten til å endringer direkte på malen og eventuelt starte på nytt med en ny tegning.

I alt lagde jeg fire maler før jeg nådde et design som jeg var tilfreds med. Det er mye mer enn jeg har gjort før, men det var viktig at jeg var fornøyd og det hjalp meg å reflektere over de små detaljene. Midt i arbeidet måtte jeg også lage en full silhuett så øynene mine kunne hvile på den. I tillegg valgte jeg å lage en mal for halsen og gripebrettet for å få et bedre inntrykk av helheten.

Denne prosessen foregikk utover to måneder, med litt arbeid i ny og ne og en god del tid innimellom - en prøvelse for min naturlige utålmodighet, men vel verdt anstrengelsen. Når jeg endelig var fornøyd lagde jeg malene til formen, og litt senere formen selv. Da hadde jeg gjort unna den mest krevende delen av planleggingsfasen.