Rekkefølger

Denne uka var det halsen som sto for tur og den er litt annerledes enn de jeg har bygget hittil. Jeg har gledet meg lenge til det.

Den svarte lakkeringen jeg har brukt til nå var lagd for å etterlikne ibenholtlamineringen som var vanlig å se på mange gitarer. Gennaro Fabricatore var en av de som laminerte halsene, men de tre gitarene hans som jeg har sett på var laminert med palisander.

Palisander er en betegnelse som brukes om mange trær fra dalbergia-slekten, men i dette tilfellet er det Rio palisander vi snakker om, eller dalbergia nigra. Treet som kommer fra Brasil har vært veldig populært for sine mekaniske og klangmessige egenskaper, men også på grunn av det spesielle utseendet.

Dessverre har bestanden av Rio palisander blitt betydelig redusert. Arten er utrydningstruet og det har ikke vært lovlig å kommersialisere den i mange år.

Da er løpet kjørt, tenker du?

Ikke helt enda. Det har seg slik at Rio palisander var mye brukt på skandinaviske møbler på 60- og 70-tallet og slike møbler kan man kjøpe på loppemarkeder eller på finn. Et «palisanderbord» er sjeldent laget av palisander, men det er derimot laminert med palisanderfinér og hvis jeg får tak i et slikt bord, kan det hende at jeg kan gjenbruke finérplatene.

La oss se på gitarene:

Halsen til den gitaren jeg kopierer likner veldig på de to andre jeg har sett, men det er en diamantformet detalj der halsen møter hodet som ser ut til å være en reparasjon.

Jeg antar dette fordi de to andre gitarene er laminert på en annen måte og likner mye på hverandre.

Hvordan hele lamineringen er gjort må jeg finne ut av. På forhånd er det vanskelig å vite hvilken rekkefølge som er smart. Det er åpenbart at sidene på hodet har blitt limt før fronten og baksiden, men er dette gjort før eller etter selve halsen? Jeg må prøve meg frem.

For å få tak i et bord legger jeg et lokalt søk på finn. Resultatene lar vente på seg inntil et bord dukker opp noen mil unna. Bordet ser ut til å være laget med billigere palisanderfinér uten spesielt interessant mønster, men det ser veldig ut som Rio palisander i hvert fall, så jeg slår til.

Det eneste som er palisander i dette bordet er selve laminatet på bordplata og rundt rammen. Kantene på plata og beina er laget av farget bøk og rammen av furu, nærmest som forventet.

Jeg må fortsatt se om det går an å få ut finérmaterialet. Jeg kutter en planke og stiller inn båndsaga for å få løs den tynne finérplata og minst mulig annet.

Restene fra sponplata kan jeg fjerne med stemjern…

…og deretter kan jeg rense plata med en sikling. Om det skulle være tvil om dette faktisk er Rio palisander er det bare å lukte på det: De vanlige dalbergia-sortene har hver sin distinkte lukt og dalbergia nigra har en nydelig lukt som minner om vanilje.

Da har jeg fått en plate som er 0,38mm tykk inkludert lakken den ble sprayet med. Lakken skal jeg ikke fjerne nå, det blir lettere å skrape den vekk når finérplata er limt. Palisanderfinér kan være ganske skjør, så jeg teiper sammen platene på utsiden for å unngå skader i tilfelle den sprekker.

Bygging av halsen og hodet går som vanlig. Jeg kan ikke vite hvordan sammenføyningen egentlig ser ut, men går ut fra at det er en v-sammenføyning og velger meg dimensjoner som ser greie ut.

Hodet på Schöne-gitaren var av jevn tykkelse, mens på de andre gitarene jeg har sett på var det tykkere ved halsen og gradvis tynnere mot tuppen. Dette er best å få til mens hodet fortsatt er løst.

Når halsen og hodet er limt sammen og formet, kan jeg merke overgangen mellom finérplatene.

Jeg har aldri gjort dette før – og i hvert fall ikke med hudlim – så jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Prosessen vil gi meg nyttig innsikt og vil hjelpe meg å forstå helheten bedre til neste gang. Jeg velger å starte med halsen fordi denne delen virker lettere å håndtere.

Først fukter jeg plata forsiktig for å mykne den opp og for å unngå at limet setter seg for fort. Jeg teiper den på plass og varmer limet opp én gang til mens jeg gnir med en trekloss og sikrer meg at alt sitter godt. Deretter kan jeg teipe alt igjen og la det stå.

Neste steg blir hodekanten. Jeg forventer nesten at plata skal sprekke mot overgangen til halsen, og det gjør den. Små, trekantede sprekker dukker opp langs skjøten (de har jeg også sett i museumsgitarene), men det jeg skjønner nå er at det blir vanskelig å kutte kantstripen til riktig lengde – det er ikke akkurat noe rett kutt – så det blir en åpning mellom de møtende platene.

Åpningen og de langsgående sprekkene kan jeg fikse, det er vel og bra, men det viktigste er at jeg med ett forstår den riktige rekkefølgen: Det første bør være hodet siden det er der de vanskelige overgangene er. Man kan lime litt større plater enn man egentlig trenger og så trimme alt etterpå. Kanten til halslaminatet er rett, så den blir mye lettere å kutte og tilpasse som siste del i puslespillet. Før man i det hele tatt har limt den.

Nå må jeg først kutte trekantede biter for å fylle ut sprekkene. Her er det også nyttig å beholde teipen på baksiden da bitene er veldig skjøre og små. Jeg tar dem én og én, men hele arbeidet tar bare noen minutter.

Resultatet blir godkjent og de små detaljene blir vanskelige å få øye på.

Platen på baksiden er nokså uproblematisk. Fordelen Fabricatore hadde her var at finérmaterialet han brukte var tykkere og han kunne være mindre forsiktig med alt. I mitt tilfelle er disse platene såpass tynne at jeg ikke kan skrape eller slipe dem noe særlig uten å skjære gjennom dem. Det gjelder å være forsiktig.

Når fronten er limt og trimmet er denne delen ferdig.

Nå mangler jeg hælen. Den må formes så den passer den opprinnelige halsen, altså halsen minus finérplata.

Jeg kunne ha gjort dette før jeg laminerte halsen, men det viste seg å være like lett i etterkant.

Selve lamineringen går greit for seg.

Etter finérplatene er limt på plass kan jeg skrape og slipe vekk lakken og det er jeg glad for. Lakken man brukte på slike bord pleier å få et gul-grønt skjær og har i tillegg noe filter som hindrer den naturlige oksideringsprosessen i treverket. De spennende fargene mister sin glans og alt blir flatt og kjedelig brunt.

Nå er selv disse beskjedne finérplatene blitt mer spennende å se på med én gang og jeg kan gå videre til neste steg.