Punktum finale

Kjære leser,

Dette blir mitt siste innlegg. Det er ting som jeg ikke har rukket å skrive om i denne spalten. Noe står allerede i min siste rapport, noe er fortsatt halv-ferdige innlegg som vil finne veien til stipendiatsiden senere og i andre formater. Men jeg føler et behov for å sette punktum her, så jeg kan legge fra meg tanker som har sirklet rundt i hodet mitt de siste nettene.

Det har gått tre år og over hundre og tjue innlegg siden jeg startet å skrive. Det er rart å tenke på. Det har vært mye arbeid og mange gleder og oppdagelser. De siste månedene har vært intense og krevende og i de siste ukene har alt gått i en tåke. Jeg trodde ikke det var mulig, men jeg begynte faktisk å glede meg til å være ferdig.

Nå er jeg ferdig. På fredag hadde jeg min avsluttende prøve på Ringve Musikkmuseum og dagen derpå var det konsert med sju ulike gitarer og Runar Kjeldsberg ved roret. Det var en verdig avrunding for gitarene, for arbeidet mitt, for samarbeidet med Runar, og for de som har fulgt prosjektet. Men som sagt: Det er ting som jeg trenger å få sagt og tanker som trenger å formuleres.

På fredag presenterte jeg arbeidet mitt og ble eksaminert av to dyktige sensorer. De hadde spørsmål, og jeg ville så gjerne levere gode svar. Spørrerunden er alltid krevende, men det virker som om både sensorene og publikumet var fornøyde. Jeg føler allikevel at svarene mine kom til kort, og jeg har prøvd å forstå hvorfor. Vi hadde ikke tid til å snakke om alt og det var ikke nok tid til den naturlige samtalen: Der tankene sakte, men sikkert modnes, inntil de blir hele og man utvikler en felles forståelse for det som blir sagt.

Sensorene ville vite hva jeg synes om lokkets oppbygging. Hva slags rolle spilte utformingen og plasseringen av bjelkene i forhold til gitarens klang? Hva kunne være årsaken til at man valgte å forme bjelkene på en bestemt måte? Det er en usymmetrisk utforming på de fleste lokkene: Hva tror jeg er effekten av det?

Det er alle gode spørsmål og det var jo det som jeg skulle prøve å finne ut av, men har jeg blitt noe klokere på det? Har jeg egentlig svar?

Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, men det var noe om at jeg valgte å jobbe ut fra gitarene slik jeg så dem, gjennom min intuisjon, heller enn å prøve å forstå og analysere oppbyggingen og trekke logiske konklusjoner. Jeg forstår ikke logikken i de gitarene jeg reproduserte: Den strider imot mye av det jeg har lært. Men resultatene taler for seg og derfor har jeg valgt å lukke øyne og ha tro på både utgangspunktet og ferdighetene mine. Jeg må bygge mange flere gitarer om jeg skal forstå hvordan de små detaljene eventuelt påvirker helheten...

Et greit svar, men for meg også utilstrekkelig.

Jeg har faktisk et svar. Ett eller annet sted. Disse problemstillingene er tross alt i kjernen av det vi strever med. Svaret mitt vil muligens høres vagt og unnvikende ut, men det oppsummerer faktisk måten jeg tenker og arbeider på. Jeg har ikke lenger store ambisjoner om å forstå hva jeg gjør. Jeg er egentlig ganske analytisk og jeg har alltid elsket fysikk, men akkurat når det gjelder lokket og alt som skjer med klangen i et instrument, har jeg en ganske klar tro på at mine forsøk på å forstå vil aldri være gode nok. Jeg tenker heller at de forsøkene står bare i veien.

Jeg tror på å skape mangfold i lokket på lik linje med mangfoldet av muligheter som jeg vil at instrumentene skal ha. Jeg liker å bygge lokk med en usymmetrisk oppbygging – det er i hvert fall et konkret nok svar – og jeg liker også at lokkets tykkelse ikke skal være homogent. Jeg sikter mot en stivhet og fleksibilitet i platene som dikteres av hva hendene mine kan lese, men utover det, liker jeg å åpne opp for tilfeldigheter som er utenfor min kontroll. Jeg tenker også at treverket må bestemme og jeg lar verktøyet følge etter fibrene heller enn å kjempe imot dem. Jeg er overbevisst om at det er umulig å ha full kontroll på lokket – det er mye jeg uansett ikke vet – men jeg har allikevel erfaringer som taler til meg. Det kommer et punkt i prosessen der jeg føler at jeg må stoppe, at jeg har nådd målet. Jeg kan dessverre ikke forklare hvordan jeg vet det: Jeg bare vet det. Jeg har alltid stolt på intuisjonen min og på at resultatene ville vise meg veien. Jeg har samtidig en oppriktig tro på at tilfeldighetene er essensielle i en vellykket gitar og at helheten er større enn summen av delene.

Men jeg skjønner at du stusser: Har jeg fått lov til å tenke dypt og lenge og presterer allikevel et svar som høres ut som humbug? Har jeg ingen oppskrift?

Saken er at dette er oppskriften min, og disse tre årene har lært meg at den er alt jeg trenger. Før trodde jeg at den intuitive måten å arbeide på skyldtes latskap og utålmodighet, men nå forstår jeg at for meg er denne den eneste riktige veien. Jeg skal ikke prøve meg på flere teoretiske konsekvensanalyser, det er bare ikke sånn jeg opererer.

Gitarmakeren Arnt Rian tok opp noe av dette under samtalen med publikumet uten at jeg klarte å utnytte det: Vi henger oss opp i det vi kan måle og vi tror at det er viktig nettopp fordi det er målbart. Akkurat slik jeg har skrevet om at vi henger oss opp i produksjonsprosessene fordi de er lettere å begripe. Magien kan derimot være helt andre steder.

Jeg har skrevet også om at gitaren blir hel kun i det øyeblikket den blir brukt. For de som var på Ringve, både under eksamenen og under konserten, ble denne sannheten noe man kunne ta og føle på. Den første dagen hørte vi gitarene bli spilt så folk kunne høre små og store forskjeller. De mest erfarne fanget opp flere nyanser og kontraster, så klart, men hovedtrekkene var lette å merke for de fleste.

Dagen etter skjedde det noe annet: Vi hørte musikk i det den ble skapt. Jeg ble vitne til noe jeg har skrevet og fantasert om: Måten utøveren kan bli revet med – oppslukt i øyeblikket – og blir ett med musikken og instrumentet. Plutselig hørtes gitarene annerledes. Det var ikke bare jeg som merket det, men alle jeg snakket med i etterkant: Instrumentene ble større enn seg selv. Til og med den beskjedne Schöne-gitaren kom til sin rett, med en sikker stemme som ikke hadde vært der dagen før. Vi erfarte hva som skjer når instrumentene blir presset og utnyttet maksimalt. Det er først i et sånt magisk øyeblikk at man kan forstå hva de små gitarene er i stand til, bare de havner i de riktige hendene. Slike ting kan verken måles eller forklares.

En av sensorene spurte meg om hva som var målet mitt med mine egne gitarer. Det finnes konkrete ting, selvfølgelig, som fete og fyldige toner og mangfold av muligheter, men det ultimate målet må være å skape begeistring. På lørdag var vi vitne til en slik situasjon: Folk ble berørt og brikkene falt på plass. Hva mer kan en gitarmaker håpe på?

Det føles godt å sette punktum nå. Jeg takker deg, kjære leser, som har orket å lese det jeg skriver og som har fulgt meg på reisen. Jeg takker spesielt håndverksinstituttet for å ha hatt tro på meg og gitt meg denne sjansen. Nå skal jeg fylle benken med nye prosjekter, det kan du være sikker på. Vi snakkes!