Polering av halsen

Jeg kan ikke legge skjul på at dette med pigmenter og overflatebehandling er utrolig gøy. På mange måter.

Det er klart at man først og fremst lærer forskjellige ting. «Kunnskap tar ikke opp plass» pleide min mor å si, og det har vært noe åpenbart og absolutt med det sitatet, noe som har motivert meg til å alltid være nysgjerrig.

En annen dimensjon er muligheten til rett og slett å se fra nært hold hvilke fantastiske detaljer og nyanser det er i treverket og hvordan de kommer til liv i det man behandler overflaten. Det er en visuell opplevelse, men også høyst taktil og jeg tror at slike underlige ting er viktige deler av det vi gjør: de gir oss glede og lyst på mer.

Det er også noe spesielt med å kunne lage ting fra bunnen av. Fiolinmakere er opptatt av sine lakkoppskrifter og vi gitarbyggere er også vant med å blande vår egen skjellakk. Men det finnes også mange brukbare ferdige produkter lett tilgjengelig, så hvorfor skal man gjøre ting mer kompliserte enn de er?

Jo, fordi det er verdifullt. Melka kommer fra kartongen. Bensin kommer fra pumpa. Internett kommer fra skjermen på mobilen min. Kjøkkenskuffen kommer fra møbelbutikken. Klærne kommer fra senteret. Vi mister kontakt med ting rundt oss og den eneste måten vi kan vurdere deres verdi er med penger. En prislapp. Jeg er ingen filosof, men det må være noe prinsipielt med vår essens som blir berørt av en slik tilværelse...

Når man ser på lutter og gitarer fra barokken ser man ofte at halsene ble laminert med elfenben, ibenholt eller andre tresorter, ofte med veldig forseggjorte dekorasjoner.

Noen romantiske gitarer hadde også slike dekorerte halser, men vanligst var det å polere hele halsen svart, akkurat som pianolakk. Behandlingen selv var skjellakkbasert og man lagde halsen helst av tresorter som lønn eller bøk, med veldig små, lukkede porer som man slapp å måtte fylle ut.

Hvorfor det ble gjort sånn, vil jeg tro, har en estetisk begrunnelse: det var en måte å videreføre det mørke uttrykket uten å måtte laminere alt med ibenholt. Jeg har ofte lurt på hvordan de fikk til den svarte lakken. Jeg kunne selvfølgelig gått for en ferdig blanding av noe slag, eller anilinfarger eller liknende, men hvor blir det av moroa da?

I instrumentmaker-manualene som jeg tidligere har nevnt fant jeg noen hint til oppskrifter, men ingenting om selve prosessen. Noen valgte å bruke lampesot og andre kinablekk, begge blandet i skjellakken (kinablekk blir laget av noe form for sot den også). I tillegg hadde jeg snakket med Bent Erik Myrvoll om å prøve jernoksid som en mulighet.

Planen min er å teste tre forskjellige svartpigmenter blandet med skjellakk - jernoksid, kjønrøk og bensvart - for å se om det i det hele tatt er mulig å få til samme resultat som man ser på gitarene.

Jeg lagde først en jernoksidblanding og begynte å polere en testplate med padden slik jeg ellers hadde gjort, men det dekket lite. Straks gikk jeg over til å blande en mye større mengde pigment med skjellakken i en liten kopp og pensle det rett på treverket. Det var som å male med svart maling og det gikk fint an å pusse bort penselmerkene også. Etter to strøk og polering med padden fikk jeg en glatt og helsvart flate.

Neste gang gikk jeg direkte til halsen, men begynte med kjønrøk som fungerte bra som farge, men ikke like bra som finish: overflaten ble veldig ru selv etter sliping.

Jeg prøvde også å finknuse pigmentet med en glassløper, men det hjalp lite, kjønrøk forble for kornete for mitt formål.

Så i denne omgangen har jeg malt halsen med jernoksid, noe som krevde minimalt med sliping. Jeg påførte flere strøk inntil jeg bygget et tjukt og jevnt lag, deretter fortsatte jeg med en av skjellakkblandingene og polerte på vanlig måte.

Halsen ser ut akkurat som slike halser pleier å se ut, så jeg er storfornøyd. Det gjenstår å teste bensortpigmentet for å sammenlikne både prosessen og fargen i seg selv, for som malere vet er svart ikke bare svart, og jeg vil gjerne finne den fineste og svarteste fargen jeg kan.