Over kneika

Forrige uke var jeg på Vestlandet. Planen var å besøke min tidligere stipendiatkollega Alf Helland én gang til og få tips og opplæring i diverse teknikker. Det vi gjorde på verkstedet til Alf må være stoff for et annet blogginnlegg, men under reisen fikk jeg også nyttige tips om det som skulle oppta mitt arbeid denne uka.

På veien hjem fra Masfjord kjørte Alf og jeg innom Ivan Peikov, en dyktig sølvsmed som har nyttig erfaring med perlemor. Han hadde gode tips om hvilke sagblader man bør bruke, hvor man kan få tak i de, og hvordan man skal gå fram om man vil jobbe med perlemor i større skala. Men det viktigste for meg i løpet av samtalen, var å innse at pedalsaga kanskje var flaskehalsen i mine mislykkede forsøk.

Ifølge Ivan måtte jeg ha større og jevnere fart (fra en maskin) eller gjøre det for hånd. Jeg hadde allerede begynt å tenke på dette: At man trenger en slags vippebevegelse i bladet, slik som man bruker når man sager metall. Vippinga får man på de fleste kontursagene, men ikke på min pedalsag, så klart, det var poenget. Med håndsag, derimot, er dette lett å få til.

Tilbake på verkstedet er jeg klar til å fullføre rosetten og endelig legge den bak meg. Jeg har bare én pakke med sagblader som er små nok til å skjære kurver, men store nok til å skjære i det hele tatt. Etter litt fremgang og noen knekte sagblader, bestemmer jeg meg for å skjære kun konturene til blomstene i første omgang. På den måten kan jeg rekke å ferdigstille alle blomstene før jeg går tom for sagblader.

Resten av motivet – de små bladene – går an å skjære med større sagblader, siden snittene er ganske rette.

Når alle tolv blomstene er klare er jeg lettet. Det jeg har gjort er ikke noe bragd i seg selv, men jeg har hatt det hengende over meg og det har plaget meg litt. Det føles deilig å endelig være ferdig og å kunne begynne med rosetten. Først skal jeg lage den ytre og indre ringen.

Og så gjøre plass til blomstene mellom ringene.

Da kan jeg dandere blomstene og sjekke at det er nok plass.

Og lime dem på plass.

Nå kan jeg starte å fylle opp ringen med min blanding av heksemel, hudlim og svart pigment.

Blandingen krymper litt, men langt mindre enn limet alene. Jeg må uansett fylle noen små områder én gang til.

Nå er rosetten endelig klar. Jeg må fortsatt inngravere alle blomstene, men ikke før neste uke.

Det som fortsatt gjenstår, er et ovalt ibenholtinnlegg foran stolen. I spilleteknikken tidlig på 1800-tallet kunne det være vanlig å stabilisere den høyre hånda ved å hvile lillefingeren på lokket. Dette innlegget var der for å hindre unødvendig slitasje på den myke grana.

Jeg tar resten fra den ibenholtplata jeg brukte i rosetten til den andre franske gitaren. Først limer jeg tegningen på plata, skjærer den og finpusser den, så den er jevn og fin.

Da fester jeg den til lokket med litt dobbeltsidig teip, etter å ha funnet den nøyaktige plasseringen med en syl.

Det jeg skal gjøre nå har jeg aldri gjort før, men jeg har lest om det: I marketeri heter dette vindusmetoden. Man risser bunnplata med en skalpell ved å følge motivet langs kanten. Først forsiktig for å lage et lite spor, så dypere ved å la skalpellet følge sporet flere ganger.

Ved hjelp av grunnhøvelen lager jeg en brønn som er like dyp som ibenholtplata er tykk, og da kan jeg lime plata på plass og fjerne støtteplata.

Nå mangler jeg perlemordetaljen i midten av plata. Designet er enkelt å forstå, jeg begynner med en 13 mm sirkel som jeg deler i åtte like deler på øyemål.

Da borer jeg åtte 3 mm hull langs kanten og et hull i midten.

Etter å ha saget sirkelen, lager jeg små hakk med en nålfil, både langs kanten og i midten.

Da kan jeg lime perlemordetaljen i et 13 mm hull i ibenholtplata og fylle åpningene med mastik. Og vipps er det ferdig!