Om å ta seg god tid

Byggeprosessen nærmer seg slutten, men det henger igjen en vond følelse etter tabbene med den forrige gitaren. Jeg er bestemt på å ikke gjøre de samme feilene én gang til, og jeg har ryddet unna en del bekymringer så jeg kan vie denne gitaren min fulle oppmerksomhet. Og det er mye som jeg gleder meg til å gjøre!

Jeg er klar til å lage og lime på plass stolen. Denne gangen er stolen litt mer forseggjort, og den er dekorert på begge sider med en delikat bart. Man kan se nøyaktig det samme bartdesignet på mange franske barokkgitarer og senere også på romantiske gitarer, slik som i dette tilfellet. Denne gitaren har i tillegg en vifteformet dekorasjon i perlemor nederst på lokket. Dekorasjonen virker ikke typisk fransk (kanskje fordi gitaren ble bygd til et fremmed marked, som for eksempel Tyskland), og siden denne detaljen ikke er innenfor den franske stilen – og for å være ærlig: siden jeg ikke har det travelt med å lage alt det der i perlemor – har jeg valgt å overse den.

Det første jeg må lage er seks skiver i perlemor til der stolpinnene skal være. Jeg merker en perlemorplate …

… og skjærer ut seks firkanter med hver sin 5mm hull.

Jeg trer firkantene i en 5mm bolt med støtteplater mellom dem og på hver ende. Jeg spenner alt opp med en mutter og spenner bolten i dreiebenken. Da kan jeg dreie dem til skiver som er 9mm i diameter.

Jeg er neimen ikke sikker på om denne stolen var lagd i ibenholt eller om den heller var lagd i pæretre. Denne gangen skal jeg gå for ibenholt – som de fleste ville gjort – men jeg har fortsatt mer tro på pæretre enn ibenholt når det gjelder stolene.

Etter å ha frest sporet, meisler jeg ut de tre trinnene som stolen består av.

Jeg setter opp pedalsaga og lager barten.

Nå har jeg vært usikker på hvordan å bore plass til skivene i perlemor. I ettertid forstår jeg problemstillingen bedre, men denne gangen må jeg leve med at de ikke ligger nøyaktig i en rett linje. På hver side er det også dekorasjoner tilsvarende motivet rundt lydhullet.

Åpningene rundt perlemorbitene fylles med den samme blandingen av lim, pigment og heksemel som jeg lærte av Ian Watchorn.

Denne gangen har jeg tatt meg god tid så det ikke ble noe tull. Den største utfordringen dreide seg om å lime lokket sist og opprettholde den ønskede halsvinkelen, og det fikk jeg til. Dermed vil jeg at det som gjenstår – alle de visuelle detaljene – blir minst like bra som originalen.

Jeg skal jobbe rolig og målrettet. Jeg fukter kassa med en våt klut og jevner alle flatene med siklingen. Denne prosedyren gjentar jeg ett par ganger, og da er jeg klar til neste steg.

Jeg har tidligere laget beis basert på hint som jeg fant i en artikkel: Et sammendrag fra Jean-Claude Maugins instrumentmakermanual, først publisert i 1834. Siden har jeg fått tak i en kopi av manualen og jeg har nå oversatt hele kapittelet om pigmenter: Flere sider med nyttig informasjon, som i sammendraget var bare omtalt i noen få, korte setninger.

I boka er det mange oppskrifter som jeg vil teste ut. Jeg kunne prøve en ny oppskrift allerede nå, men en fransk gitar i lønnetre fortjener den samme annattobaserte oransjebeisen som jeg allerede har brukt – det var akkurat den som instrumentmakerne i Mirecourt var kjente for. Siden jeg nå har hele oppskriften, er det fristende å prøve den igjen og følge den til punkt og prikke.

Jeg skal ikke glemme å grunne alt med eggehvite slik jeg gjorde sist, men jeg velger å beise treverket før grunningen. Jeg gleder meg allerede til å begynne å polere!