Om å lime lokket til sist

Frem til nå har jeg alltid (med unntak av Pagés-gitaren) limt lokket først og så justert og limt halsen etter at kassa var ferdig. Prosedyren forutsetter at man har fri tilgang til sargene i klossområdet for å gjøre de nødvendige justeringene.

Lokkplata til denne gitaren vil fortsette ut i halsen. Det vil si at overhenget vil stå i veien for eventuelle justeringer hvis jeg limer lokket først. Jeg må heller lime halsen først og lokket til slutt.

Jeg har nevnt denne teknikken før, da jeg holdt på med Fabricatore-kopien. De napolitanske gitarene var ofte bygd på den måten: Man sikret halsen fra innsiden av kroppen med en spiker slik luttmakerne gjorde. Den gangen valgte jeg å ikke bruke teknikken, men nå har jeg ikke noe valg og det er interessant å endelig få prøvd det.

Utfordringen med en slik prosedyre er at hele geometrien mellom halsen og kassa vil være ustabil helt til man limer lokket. Det er i dette kritiske øyeblikket at alle brikkene i puslespillet låses på plass.

Jeg har prøvd å sette meg inn i problemstillingen ved å lese i Robert Lundbergs Historical Lute Construction. Ut fra boka kan jeg se to hovedmomenter som hjelper å kontrollere at forholdet mellom kroppen og lokket forblir lik før og etter limingen: At man a) stadfester den nøyaktige konturen til lokket med kroppen som utgangspunkt og at man b) bestemmer den nøyaktige lengden til lokkbjelkene slik at de danner en slags intern rammestruktur og holder sargene på plass.

Fordelen med en lutt er at det er mange små og store bjelker og de gjør at denne interne rammen sprer seg langs hele lokket. Fordelen med gitaren er at rammen – altså sargene – er stivere, og dette kompenserer litt for de manglende bjelkene.

Det første jeg må gjøre er å justere omkretsen til sargene slik at hvert punkt er i det ønskede planet med tanke på den ferdige kassa. Denne gangen kan jeg ikke ha kassa i formen, for da risikerer jeg at det blir avvik når jeg tar den ut. Det vil si at jeg må høvle sargkantene med en hånd mens jeg holder kassa med den andre.

Når jeg har oppnådd de ønskede resultatene kan jeg tilpasse sargene i klossområdet. Poenget er at limflaten mot hælen er flat, i ønsket vinkel i forhold til lokkflaten og i rett vinkel i forhold til simetriaksen.

Da kan jeg klemme lokket forsiktig på plass, så det står sentrert langs simetriaksen. Det viktige her er at ingen av delene er i spenning.

Jeg kan da overføre konturen fra sargene over til lokket.

Jeg trimmer lokket ned til streken så fasongen blir en nøyaktig kopi av silhuetten som tegnes av sargene.

Jeg kutter bjelkene til riktig lengde så de underbygger silhuetten fra innsiden.

Neste steg blir å justere og lime halsen og teste at alt fortsatt er slik jeg ønsker det. Jeg er ganske sikker på at det jeg må ta høyde for er i grunn få ting. Jeg mistenker også at jeg bare må erfare dette heller enn å prøve å forutse alt mulig. Jeg vil sikkert gjøre noe feil og jeg vil sikkert også oppleve at noen ting blir lettere og mer rett fram enn det jeg fryktet. Det handler mer om å jobbe seg frem til resultatene enn å regne seg frem til dem.

Det blir spennende ...