Mytene

Instrumentbygging er et myteomspunnet fag. Fenomenet gjelder selvfølgelig også andre fag, men instrumentbygging er spesielt utsatt da det er så mye subjektivitet i det.

Det kan hende for eksempel at du ikke vet noen ting om fioliner, men du har sikkert hørt at ingen noensinne har klart å lage fioliner på nivå med Stradivarius. Det kan hende du ikke vet noen ting om treverk, men du har sikkert hørt at du må lagre treverket i mange tiår før du kan lage gode instrumenter. Det kan hende du kan noe om både fioliner og treverk, og du har fortsatt hørt og gjenfortalt disse og andre «sannheter». Det kan hende du til og med blir fornærmet hvis noen mener at det ikke helt stemmer! Det er tross alt kunnskap som er hundrevis av år gammel. Alle vet det. De som mener noe annet må være enten kverulanter eller uvitende ferskinger?

Men er denne «kunnskapen» så gammel? Og er den egentlig så sann?

Svaret er litt mer komplisert enn som så. Instrumentbygging handler om mye mer enn regler og oppskrifter. De materialene vi jobber med har alle unike egenskaper som vi må tolke og utnytte. Lyd i seg selv er et svært subjektivt fenomen. Det er ikke rart at moderne gitarbygging ser ut til å bare dreie seg om produksjonsprosesser og utseende: Disse er tross alt harde fakta som er lette å definere, begripe og overføre. Hva så om de egentlig ikke er det viktigste?

Og så har vi internettet, det perfekte stedet for å lese seg frem til uvitenhet og dumskap. Jeg setter det på spissen, så klart, men du skjønner hva jeg mener. Du trenger ikke å forstå mitt fag, men du forstår ditt: Hva hvis du gjennomleser fora der folk drøfter saker om ditt fag. Hvor mange ubegrunnede og kunnskapsløse påstander kan du finne? Hvor mye synsing? Det er gratis å mene hva man vil, og meningene blir forsterket jo mer de blir gjentatt. Og plutselig er de sanne!

Det er i hvert fall litt av det som skjer med faget mitt, men det er for lett å skylde på internettet. Realiteten er at disse mytene har vært i omløp i lengre tid. Jeg har likt å skylde på musikerne, men jeg innså for lenge siden at det er vi selv – instrumentmakerne – som har skapt mytene.

Til og med jeg gjør det, men hvordan kan det skje? Jeg mistenker at vi fagpersoner snakker ofte om løst og fast, det vi vet og det vi tror (og det vi tror vi vet) og at det vi sier ikke nødvendigvis blir forstått slik vi mente det. Det som blir lett å begripe – den klassiske «gjør A og B så får du C» – er nok det som vil få lettere feste og vil bli gjenfortalt ordrett. Det som ikke er så lett å begripe – motsigelsene, tvilen, tilfeldighetene og alt det subjektive – vil kun feste seg om lytteren klarer å bearbeide det gjennom egen kunnskap og evne. Konsekvensen er at de vanskelige og viktige problemstillingene – når de ikke blir avvist og glemt – stort sett blir feilkommunisert: Gjort om til begripelige og kondenserte, men samtidig mindre riktige påstander.

Det finnes også noen som skaper forvirring med vilje. De gjør seg mer interessante og utilgjengelige enn de egentlig er, og setter seg selv i en posisjon der de kan beundres. Tenk for eksempel på dem som sier at instrumentene deres er så spesielle fordi de bruker helt unike materialer, lagret i mange tiår, eller hva det måtte være …

Men ønsker de egentlig å skape forvirring? Jo, det finnes slike som bare snakker tøv og finner en liten skare av tilhengere som liker å høre på dem, men med mindre de også er gode, vil de ikke komme langt som håndverkere. Jeg tror i grunn at de er få. At instrumentmakere stort sett er velmenende og oppriktige folk, nokså bevisste på – og ærlige om – fagets iboende ufullkommenhet: De vet at målet alltid vil flytte seg i takt med horisonten.

Folk liker myter og historier, dette har jeg skrevet om tidligere, og det er til en viss grad greit. Vi må ikke frarøve folk en god historie, det er viktig for å etablere et symbolsk forhold til det vi skaper og det er en ærlig sak. Det er fint hvis du bruker treverk som har vært lagret i to hundre år for å lage akkurat det instrumentet, er det ikke? Men instrumentet blir ikke bedre av det. Hemmeligheten ligger et annet sted og er mye mer sammensatt. Dette viktige poenget kan fort forsvinne blant alt det andre.

Det er fint å bruke en eller annen metode for å finjustere platene, eller å intonere platene til visse frekvenser fordi det fungerer, eller å velge materialene ut fra veldig spesifikke egenskaper og utseende. Men folk kan lett tro at dette i seg selv (og isolert sett) er nøkkelen til et godt instrument, og det er dessverre feil.

Det er akkurat som å se på en av disse gamle gitarene i et fravær av kontekst. Eller som å ta et lite snitt av mitt arbeid som instrumentmaker og analysere det fra alle kanter, ta alle mål og frekvenser, loggføre fleksibilitet, stivhet, vekt, luftmasse, verkstedstemperatur, luftfuktighet og alle de andre små detaljene i akkurat det øyeblikket: Uansett hvor gode resultatene var på akkurat det tidspunktet, ville det vært feil å tro at de i seg selv er nøkkelen.

Det er de ikke, men heller summen av alle resultatene som kom før det. Rikdommen av erfaringer som munnet ut i akkurat det resultatet. Ethvert forsøk på å forenkle denne fortellingen vil nødvendigvis utelatte viktige poeng. Det er nettopp dette som er så vanskelig å forholde seg til for den utenforstående … og kanskje for oss selv.

Det finnes en historie om Antonio de Torres – han som regnes som den moderne gitarens far – som konfrontert om hemmeligheten bak gode gitarer, svarte at den skulle han ta med seg til graven. Hemmeligheten lå mellom tommelen og pekefingeren, mente han, de redskapene han brukte for å måle og justere materialene. Han kunne ikke gi fra seg hemmeligheten selv om han ville det …

Det kan hende at han sa det for å gjøre seg til, men det er uten tvil en sannhet i det som han må ha vært fullstendig klar over. Hvordan skal man overføre noe som handler om instinkt mer enn noe annet? Hvordan oppstår så denne praktiske innsikten? Svaret er at det handler om erfaringer over tid. Lag på lag med små, sammenhengende opplevelser som forsterker og bekrefter hverandre gjennom resultater.

Og denne forklaringen er nødvendigvis en abstraksjon. En forenkling. For sannheten er enda mer komplisert enn det. Hvordan skal man forklare hva som foregår når kunst og musikk blir skapt? Det finnes logikk og sammenhenger, men jeg er ganske overbevist om at disse blir oppdaget i etterpåklokskap. For i det øyeblikket der man er i full konsentrasjon – enten man skriver, maler, lager musikk eller skaper en gjenstand – blir man ett med verktøyet og med materialene, og det er ingen tanker, ingen tid, ingen regler, ingen jeg og ingen det. Det er bare flyt. Og vilje.

Flyten kan oppleves som magisk – og for all del, om man kan snakke om talent, så kan man snakke om noe magisk – men den bygger på helt konkrete erfaringer og masse arbeid.

Det er ikke rart at det er så mange myter, men de tåkelegger og forvirrer. La oss avlive mytene én gang for alle og heller ta vare på den gode fortellingen.