Limebonanza - Del I

Mens jeg jobber videre med min Stauffer-kopi, kommer jeg på hvor fint alt går med limingen. Har jeg blitt så vant til dette hudlimet at jeg ikke lenger tenker på det? Uten tvil. I halvannet år har jeg jobbet kun med hudlim – det har blitt naturlig – men det går opp for meg at det er noe mer.

En del av mitt nye verksted er isolert og oppvarmet, men bare så ikke noe fryser om vinteren. Temperaturen inne på den «varme» delen kan noen ganger være så lav som 12 plussgrader, og dét er ikke bare bare når man skal bruke hudlim...

Så lav temperatur er faktisk ikke noe særlig med andre limtyper heller: I februar i fjor brukte jeg snekkerlim for å sette sammen de to delene som skulle bli plata til min høvelbenk. For første gang opplevde jeg at fugen sviktet – limet fikk til og med en annen farge … Det var kulden.

Da jeg startet å lime mine første gitardeler var det fortsatt vinter. Jeg husker at jeg sleit veldig første gang jeg prøvde å lime sammen et lokk, det skulle hele tre forsøk før jeg fikk det til. Jeg tenkte da at det var mangel på erfaring – noe som til en viss grad var riktig. Etter hvert ble jeg vant med limet og tilpasset fremgangsmåten så ikke limet ble for fort kaldt. Jeg begynte også å varme opp verkstedet når jeg hadde «limedager». Alt gikk mye bedre ...

Tilbake til nåtiden

I begynnelsen av august er temperaturen på verkstedet godt over 20 grader og limingen går som en drøm. Jeg tenker ikke lenger over at det er hudlim, men denne varmen hjelper vanvittig mye. Alt er så mye lettere.

Jeg må benytte sommeren før den forsvinner! Jeg har heldigvis en arbeidsplan og jeg vet hvilke gitarer jeg skal lage. Hvis jeg er lur, kan jeg gjøre unna en del av limearbeidet som før eller siden uansett måtte gjøres: Jeg kan klargjøre alle lokkene og alle bunnene og til og med lage alle formene. Jeg må finne fram de riktige materialene.

Lokk av norsk gran

I november 2018 var jeg i Telemark for å se etter materialer. Etter tips fra lokale folk kjørte to kollegaer og meg til et hyttefelt i nærheten av tregrensa. Der lå det en nedfelt, 150 år gammel gran som vi kappet, splittet og tok med hjem. 

Det var ikke store mengder materialer, men kvaliteten var lovende. Kvarten jeg hadde med meg sto ute hele vinteren og ble deretter delt opp, forseglet og lagret. Jeg tok frem bitene i år og satset på å skjære ut så mange plater som mulig.

Snakk om materialkvalitet! Platene fra denne kvarten har de beste egenskapene av all den grana jeg har jobbet med hittil. De er så lette, jevne og stive at de kan sammenliknes med den fineste grana fra Italia. Den eneste ulempen er størrelsen: De beste, feilfrie plankene var også de minste, men fra dem fikk skjært opp plate etter plate med perfekte snitt.

Jeg lagde lokket til Stauffer-kopien med disse materialene, og jeg har endelig bestemt å bruke dem til resten av gitarene også.

Jeg har valgt platene fra den miste av plankene jeg delte opp. Den største platen derfra er ca. 13 cm bred og ikke nok til et halvt lokk.

Men kvaliteten er så god og jevn at det blir bedre å lage lokkene fra dette – i tre eller fire deler – enn fra andre plater i vanlig størrelse.

For to av gitarene bruker jeg fire deler: To hoveddeler pluss to avkapp fra de samme platene.

Det siste lokket blir laget i tre deler. Etter alt er limt sammen har jeg brukt sju av de åtte smale platene jeg hadde til å begynne med. Det er fornuftig materialbruk på sitt beste!