Laminerte lister

Det kommende instrumentet i prosjektet mitt er en Fransk tidlig romantisk gitar, usignert og udatert, sannsynligvis fra instrumentmakerbyen Mirecourt. Det er flere detaljer med denne gitaren som er interessante, men det første jeg skal forholde meg til er de indre forsterkningene langs sargene.

De gitarene jeg bygde frem til nå – med unntak av Pagés-gitaren – hadde forsterkninger laget med en sammenhengende list av lønn eller liknende tresort. Listene til både Schöne og Fabricatore var rundt 2 mm tykke og omtrent dobbelt så tykke i Staufferen. Pagés brukte heller rekker med trekantede klosser i stedet for lister.

Denne gitaren er litt annerledes. Ved første blikk er det tydelig at listene er av bartre, mest sannsynlig furu. Ved nærmere ettersyn vil man oppdage at det ikke dreier seg om én list, men heller tre tynne lister limt lagvis.

Hva som er grunnen til dette – og hvorvidt det var en utbredt teknikk – vet jeg ingenting om, men det har muligens med effektivitet å gjøre. Hvis man finner en god fremgangsmåte – for eksempel med en form og en motform – blir det lett å laminere brede plater som man senere kan skjære til smalere lister. Hver av de tynne finérplatene vil være lett å bøye med lite eller ingen varme, og siden de blir limt i formen, vil de få den riktige fasongen av seg selv.

Jeg er ikke fremmed for laminerte forsterkninger: Det er faktisk slik jeg alltid har jobbet. I mitt tilfelle bruker jeg ett par ca. 2 mm tykke forsterkninger, men jeg limer dem én og én, og de blir formet så man ser at de er to stykker. Lamineringen avstiver sargene mer enn én tynnere stripe ville gjort, samtidig som det øker limflaten mot lokket og bunnen. Denne teknikken lærte jeg på skolen i Uruguay, men jeg vet ikke hvor det kommer fra eller om det er en del av det de pleier å kalle «den franske måten».

Jeg kan ikke være sikker på hvordan dette ble gjort, men jeg skal bruke en teknikk som jeg behersker og som er både effektiv og lettvint. Siden jeg ikke skal lage lamineringen direkte på gitaren, skal jeg benytte meg av muligheten til å jobbe med bredere lister så jeg får to forsterkninger fra én laminat. Først finner jeg en passe granplanke som jeg deler i seks tynne finérplater.

Jeg kapper platene bittelitt lengere enn de burde ha vært – omtrent hvor mye er noe man bare skjønner med erfaring. Først setter jeg tvinger som stopp i hver ende og deretter en siste tvinge som vil presse listene ved midjen. Siden listene er litt for lange, blir de komprimert og klemt inn mot hverandre – i full kontakt med formen – i det jeg strammer tvingen. Denne metoden forutsetter at jeg bøyer listene på forhånd, men uten behov for å være nøyaktig. 

Da har jeg et laminat som er passe tykt …

… og som har fått den samme fasongen som formen.

Prosessen med å lime listene blir noe av det samme.

Jeg pleier å forme listene hver for seg før jeg limer dem. I denne gitaren er det åpenbart at listene ble formet i etterkant, som om de var én og samme list.

Jeg mistenker at granlistene er litt mer krevende å bearbeide enn furulister ville vært. Litt grov slipepapir og en sikling vil uansett jevne ut små detaljer her og der.

Når jeg er ferdig, kan jeg kjenne igjen den samme visuelle effekten jeg så i originalen.

De små ujevnhetene skaper et bølgeliknende mønster i limfugen mellom lagene.