Jakten på sannheten?

Temperaturen på verkstedet har vært i kaldeste laget en god stund nå. Det er greit å jobbe, men det er strevsomt å lime, så jeg har brukt litt tid på andre ting.

I det siste har jeg fått tak i en god del artikler og bøker som er av stor interesse og som hjelper meg å ha et bredere blikk på prosjektet mitt. Det er mye informasjon som jeg må overveie og organisere.

Ikke alt er like lett å bli klok på. I noen kilder finner jeg blant annet påstander som tilsynelatende strider mot hverandre mer enn de utfyller hverandres svakheter. Når jeg i andre tilfeller finner mer sammenhengende informasjon, virker det som om forfatterne bare siterer hverandre, uten å gjøre skikkelig rede for sine konklusjoner eller vise til andre kilder fra den gjeldende perioden. Det overrasker meg – og det irriterer meg – når de lar være å legge fram fakta som ville både underbygge og oppklare det som blir sagt. Jeg vil mye heller ha fakta – de små detaljene som de faktisk er sikre på – enn konklusjonene. Stadig sitter jeg igjen med de samme spørsmålene: Hva får dem til å være så sikre på det de sier? Hvordan kan man påstå at ting ble gjort bare på den eller den måten, eller at man brukte kun de og de materialene? Spesielt når man vet at gitarbygging på begynnelsen av 1800-tallet var utforskende og nytenkende, samtidig som den viste stor grad av pragmatisme.

Gennaro Fabricatore, Napoli, 1816. Hælen har blitt erstattet i sin helhet.

På den annen side finner jeg også bildemateriale eller annen informasjon som får mine egne antakelser til å vakle. Jeg minner meg selv om hvilket tvilsomt grunnlag jeg bygger noen av påstandene mine på: Jeg bør være forsiktig med hva jeg sier og skriver. Kanskje det ikke var hensikten til de andre forfatterne å høres så påståelige ut heller?

Det er heldigvis ikke så viktig for meg å finne tydelige svar på en del ting. Midt i alt dette er det godt å tenke på hva som egentlig er mitt mål og hvordan jeg har valgt å vinkle min forskning.

Lars Christian Henric Larsen, Odense, ca. 1835. Stolen på denne gitaren ble erstattet, men den originale barten er bevart. Barten er lik den Schöne bruke i Nr.82.

For mange år siden, helt i starten av min karriere, hadde jeg en drøm om å bygge lutter. Jeg elsket både klangen i instrumentene og selve musikken de ble brukt til, men mest av alt var det håndverket i seg selv som virket så fascinerende. Det var allikevel en dimensjon som jeg var mindre begeistret for: For å bygge historiske instrumenter måtte jeg forholde meg til diskusjonen om hva som var og ikke var historisk korrekt.

Jeg følte at jeg først måtte finne svar på mange spørsmål og at jeg måtte ta et standpunkt. Jeg mistenkte samtidig at det var vanskelig å finne sikre svar, og at veien å gå ville vært veldig usikker for en uerfaren gitarbygger som jeg var. Jeg hadde dessuten bare lyst til å bygge. Jeg ville ha frihet til å utforske og beherske det materielle og det praktiske i håndverket. Jeg hadde ikke så lyst til å la meg innskrenke av det teoretiske.

Johann Georg Stauffer, Wien, 1829. Synlig slitasje på den svarte beisen i gripebrettet av pæretre.

For meg er det fremdeles viktig å kunne eie arbeidet mitt – jeg vil sitte ved roret. Når jeg planla prosjektet mitt, var jeg aldri i tvil om hva som var motivasjonen: Disse gamle gitarene skulle ikke være et mål i seg selv, men et medium for å få fram kunnskap og erfaring som jeg kunne bruke i mitt fremtidige arbeid. Jeg var ikke interessert i å stable på beina ett sett med raskt fremstilte normer og regler og så underkaste meg dem. Men spørsmålene kommer allikevel, på løpende bånd, og det er fristende å lete etter svar.

Jeg føler at det historisk korrekte risikerer å bygge mer på synsing – eller i hvert fall på teori – enn på konkret informasjon og egen erfaring. Spesielt hvis man mangler direkte kontakt med kildene – som i høyeste grad er selve gitarene som er bevart. Slik kan det fort bli altfor mange hull i fortellingen. Tenk på Schöne for eksempel: Vi har kun tre gitarer og en av dem ikke lenger i original stand. Hvor mange gitarer bygde han? Hvor hentet han sin inspirasjon fra? Hvem andre rundt ham jobbet med det samme? Jobbet han i isolasjon, eller hadde han jevn kontakt med instrumenter fra andre steder i Europa? Vi kan gjette alt vi vil, men ingen av disse spørsmålene kan besvares med rimelig sikkerhet. Og det som er verst: Et hvert forsøk på å forklare noe av det, risikerer å lyde som en sannhet. Noe det ikke er.

Johannes Peter Linck, København, 1777. Halsen må være av nyere dato, men det interessante er at hals/hode-sammenføyningen er den samme som Schöne brukte i sine gitarer.

Det er dette med sannheten som jeg sliter med. Nylig ble det publisert en artikkel som jeg skrev om mine erfaringer med Schöne-kopiene. Den skrev jeg for snart ett år siden, og nå finner jeg minst én detalj der jeg høres påståelig ut uten å mene det. Jeg skrev at halsene som man skulle lakkere i svart, ofte ble lagd med ikke porøse materialer som lønn og bøk. Hvilket grunnlag hadde jeg til å formulere meg på den måten?

At hodene ofte var laget i bøk, kunne jeg se på mange av gitarene. At lønn var brukt til halser hadde jeg lest om, men jeg kunne se det også på bilder av andre instrumenter. At bøk var brukt i halser hadde jeg også lest om, men kun i et sammendrag fra en tysk manual fra begynnelsen av 1800-tallet. Problemet er at tyske gitarer ikke fremstår som noe referanse for datidens gitarbygging, og deres relative suksess kom heller senere, etter å ha etterliknet Stauffer og den wienske skolen …

Coffe-Goguette, Mirecourt, ca. 1845. Hals i lønn.

Den eneste av de svarte halsene der jeg med noe sikkerhet kunne uttale meg om materialene, var en av Sauffer-gitarene som jeg så i Stockholm. Man kan se åpne porer som likner veldig på mahogni, mens undersiden av gripebrettet er også av samme tresort. Mahogni var brukt som kjerne i laminerte halser og til vanlige lakkerte halser, ser det ut som, men tydeligvis også til svartlakkerte halser. Med andre ord: Hverken lønn eller bøk, og attpåtil med åpne porer!

Johan Anton Stauffer, Wien, ca. 1843. Synlige porer i halsemnet.

I artikkelen høres det ut som om jeg vet mer enn jeg egentlig gjør. Jeg hadde klart meg fint uten å nevne bøk i det hele tatt, men jeg skrev det likevel. Det kan fortsatt være riktig, for all del, men mitt poeng er at jeg ikke har mye konkret grunnlag for å være sikker på det, og må i stedet basere meg på andres meninger.

Det er helt greit å ikke vite, det er helt greit å ikke være sikker. Lønn, mahogni, bøk … Jeg skal ikke prøve å finne ut av regler og normer, jeg er ikke restauratør eller historiker: Jeg er gitarbygger. Det er klangen som bør stå sentralt for meg. Det er så klart fint å være sikker på hva jeg ser, og det er kjempeviktig å lese meg frem til en bedre forståelse av det universet jeg ferdes i, men jeg må passe meg for bastante påstander og uavklarte sannheter, for da kan jeg fort gå meg vill, og det som verre er: Villede andre.

Johan Anton Stauffer, Wien, ca. 1843. Halsforlengelse i mahogni (ikke en sammenhengende del av halsen).

Gjennom min tid som stipendiat har jeg vært i kontakt med flere levende kilder. Personer med mye og variert erfaring og med et bredere blikk over studieobjektene mine enn jeg noen gang vil få selv. Det interessante er å se hvor forskjellig de forholder seg til kildematerialet: Alle fra sitt ståsted og spesifikke interesser.

De som er veldig opptatt av det korrekte, vil nødvendigvis ha sterke påstander. Det er forsåvidt forståelig, særlig når påstanene bygger på et solid erfaringsgrunnlag . Men erfaringen kan gjøre dem mindre tilbøyelige til selvkritikk. Og faren blir å overse sannheten som åpenbarer seg i gjenstandene til fordel for egen overbevisning: At det som ikke passer inn, blir avfeid som historisk ukorrekt.

Brødrene Gade, København, ca. 1820. Nok et eksempel på samme hals/hode-sammenføyning som Schöne brukte. 

Andre har muligens en mer pragmatisk vinkling. Det har i alle fall jeg. Mer interessert i å forstå og leve seg inn i håndverkets ånd, enn i å kartlegge og jage etter regler og systemer. Slik er man kanskje mer forberedt på å måtte endre kurs, og dermed mer disponert for selvransakelse.

Det er en balansegang. Jeg synes at det å grave i bøker og artikler er moro og jeg synes at det å dokumentere gjenstander er utrolig moro, men jeg er glad for at min jobb dreier seg om noe annet. Etter hvert som jeg lærer mer, kan jeg se at noen av valgene jeg har tatt ble basert på uriktige antakelser og mangel på forståelse: De var strengt tatt historisk ukorrekte. Har de påvirket resultatene negativt? Har jeg lært noe av dem? Kan jeg egentlig utelukke at de var ukorrekte sett i et bredere perspektiv?

Tysk gitar fra andre halvdel av 1800-tallet.

Det kan bli farlig å lage regler. Hvis jeg er ærlig og kritisk nok, må jeg innse at ethvert svar på disse spørsmålene ikke blir lett. De må vurderes individuelt, fra tilfelle til tilfelle, og de blir for alltid objekt for kritikk. Jeg må dessverre også innse at min erfaring med gamle gjenstander aldri vil nå det optimale mangfoldet som jeg hadde ønsket: I en alder av snart 46 år og med reiseutsiktene slik de er i dag, er det svært lite sannsynlig. Jeg kan ikke lure meg selv til å tro at jeg nærmer meg full oversikt, langt ifra, men jeg har fortsatt en god del erfaring.

Coffe-Goguette, Mirecourt, ca. 1830. Hode i bøk og ibenholt, med laminert hals.

Min erfaring kan jeg være trygg på: Jeg har resultater som taler i min favør i form av de gitarene jeg lager. Jeg har førstehånds kunnskap om hva det vil si å bygge en gitar og jeg vet – altfor godt allerede – hvor stort sprang det blir fra å forstå en konstruksjon i teori, til å faktisk gjennomføre den.

Jeg kan argumentere hele dagen om at gitarene er historisk korrekte eller ikke, men det er ikke poenget: Poenget er at de er ekte og at jeg kan være ærlig om det jeg har gjort. Bygging lar meg forstå instrumentene på en måte som restaurering alene ikke kan. Gjennom bygging får jeg en intim kjennskap til gjenstandene som en teoretisk tilnærming – uansett hvor kunnskapsrik og omfattende – ville aldri gitt meg.

Det teoretiske og det praktiske er fortsatt to viktige dimensjoner i mitt arbeid: Å glemme den ene ville sette den andre i fare. Det er naturlig å måtte velge og ofre, spesielt når tiden er knapp, men desto viktigere er det å ha bevissthet rundt det. Jeg må bare huske å være forsiktig med hva jeg sier og hvordan jeg sier det. I verste fall må jeg være forberedt på å trekke det tilbake.

Georg Daniel Schöne, Christiania, ca. 1805. Hode i bøk, hals i ukjent tresort.