Ikke alt er klang

Gitaren er snart klar og neste steg blir stolen og stemmeskruene. Til stolen skal jeg bruke noen rester av rio palisander som jeg har liggende.

Til stemmeskruene vil jeg bruke samme tresort som før, men jeg vil gjerne prøve et nytt design som krever andre ferdigheter. Jeg skal dreie enklere stemmeskruer med en pæreformet fasong slik jeg har sett på mange av de gitarene jeg har dokumentert.

Jeg lager en mal og øver på fasongen en del ganger i noen fururester. Nå er ikke knappen på stemmeskruen kuleformet lenger: Det blir en jevn overgang fra det konvekse til det konkave som jeg må øve inn. Prøvene ser fort ganske greie ut, så jeg begynner å dreie direkte på stemmeskrueemnene.

Mitt fokus ligger igjen på å få flyt i prosessen og ikke så mye på resultatene. Så lenge stemmeskruene ser noenlunde like ut er jeg fornøyd.

Jeg skal lage skaftene litt tynnere denne gangen, og se hvordan de klarer seg i daglig bruk.

Når alle skruene er klare, justerer jeg skaftene og hullene.

Og så har tiden kommet for å ta meg av dekorasjonen rundt stolen. Et desidert høydepunkt.

De napolitanske og wienerske gitarene fra begynnelsen av 1800-tallet hadde vakre, forseggjorte og til dels varierte dekorasjoner. Man kan i noen tilfeller se de samme motivene hos forskjellige byggere fra samme sted. Det tyder på at det ikke var gitarmakerens verksted som tok seg av dette, men noen andre som kanskje leverte til flere produsenter i et bestemt område.

Det er forståelig. Det er krevende å lage disse dekorasjonene én og én, og det er ikke bare å sage dem heller: De delikate motivene har mange ganger inngraverte detaljer og utførelsen er som oftest upåklagelig – til dels i kontrast med detaljnivået på gitaren ellers.

I vår tid har vi en forestilling om at gitarmakeren skal ta seg av alt, selv om dette sjelden er tilfellet. Vi hadde kanskje ikke godtatt at noen leverte ferdige dekorasjoner til alle og enhver? Realiteten forblir at slike leverandører ikke finnes lenger og at vi må lage dette selv. Enten vi vil det eller ei.

Og kvaliteten på arbeidet vi skal etterlikne er noe som begynner å gå opp for meg. Jeg aner ikke hvordan disse dekorasjonene ble laget, men samtidig er jeg sikker på at det finnes en fornuftig måte å gjøre det på, ellers hadde det kanskje ikke vært så vanlig å bruke dem. En ting er klar: Det er krevende å gjøre dette pent!

Jeg vet at jeg er en utålmodig sjel så jeg hadde forberedt meg på å ikke stresse og heller bruke en hel dag eller mer, men likevel endte jeg opp med å bruke kanskje fire timer. Der og da følte jeg at jeg hadde god fremgang og at jeg egentlig tok meg god tid, men likevel: Sammenliknet med den originale gitaren skjønner jeg nå at jeg kanskje burde ha brukt enda mer tid og vært enda nøyere…

De små inngraverte detaljene får jeg fint til og jeg ser at det er like enkelt å gjøre det før og etter limingen. Jeg kan få til ganske gode resultater med litt øvelse. De avrundede kantene på hele motivet, derimot, kan jeg bare glemme. I hvert fall etter at dekorasjonen er limt på: Jeg vil ikke risikere å fylle lokket med ibenholtstøv, det får jeg aldri ut igjen...

Eller?

Finnes det en måte?  Hvordan fikk de det til i gamle dager? Hvordan fikk de saget disse motivene med en slik presisjon og eleganse? Det ser så lettvint ut!

De som kopierer slike gitarer i dag ser ikke ut til å prøve å etterlikne dem heller. De gjør det samme som jeg har gjort: Sager finérplaten og limer den bare på plass. Like flat som den var. Men de jobber kanskje ut fra tegninger uten å ha sett på gitarene selv? Jeg hadde nok vært fornøyd jeg også, men jeg har sett dem. Og det lille ekstra er det som er så fascinerende.

Og ja, jeg vet at dette har ingenting med klang å gjøre, men du verden så kult det er! Jeg vil gjerne komme til bunns i det og finne den lure måten å gjøre det på. Jeg må gjøre litt research og begynne å spørre de som kan. Heldigvis har jeg fortsatt litt mer tid på meg :)