Norsk håndverksinstitutt / Stipendiater / Tidligere stipendiater / Leonardo Michelin-Salomon - Gitarmaker / Gitarmakerens blogg / Halssammenføyningen

Halssammenføyningen

Publisert:

11.03.2021

På den franske måten

Mens jeg polerer den forrige gitaren, er jeg allerede i gang med den siste kopien i prosjektet mitt: En gitar fra den franske instrumentmakerbyen Mirecourt, signert Coffe-Goguette.

I den siste tiden har jeg lest videre i J.-C. Maugins instrumentmakermanual. Jeg var spesielt nysgjerrig på kapittelet om halsen og måten den skal festes til kroppen. Maugins beskrivelse er knapp, men tydelig nok: Man lager halsen ca 7mm lengere enn den skal være og skjærer ut et hull i kroppen som har en tilsvarende dybde. Det er nettopp denne metoden som også brukes når man lager for eksempel violiner.

Sammenføyningen er enkel. Det blir til sammen fire limflater: Bunnen av hullet, de to langsidene og kortsiden mot gitarens bunn. Når man bruker en endeskjøte og limer halsen på utsiden – slik man ville gjort med en italiensk gitar – har man kun den ene flaten. Til gjengjeld, med den italienske løsningen løper fibrene i hælen parallelt med klossen, mens i Maugins løsning vil den største limflaten være endeved, noe som ikke er optimalt.

7mm virker ikke som noe særlig, men den naturlig avsmalning i halsen gjør at selve skjøten får en svak svalehalefasong. Hvis kontaktflaten er god, vil halsen låses på plass også uten lim: Den eneste måten å dra halsen ut og inn blir ved å skyve den ovenfra, altså fra lokksiden.

Jeg er imidlertid ikke sikker på om denne teknikken ble brukt på akkurat denne gitaren siden klossen virker for tynn og et 7mm dypt hull med størrelse på hælen ville ha svekket klossen for mye.

Det jeg skal gjøre er å redusere sammenføyningen så det blir et hull kun der klossen er på sitt tykkeste. Det blir litt mer arbeid, men jeg får øvd meg på en type sammenføyning som fortsatt er mye i bruk – særlig på stålstrengsgitarer – selv om den sjeldent gjøres for hånd. I tillegg vil sammenføyningen være grunnere, på ca 5mm.

Prosedyren begynner på samme måte som ellers. Etter å ha høvlet et flatt område på kroppsiden, må jeg høvle og justere limflaten i hælen. Den må være flat, men den må i tillegg justeres så halsen er både sentrert i forhold til symmetriaksen, og har riktig helling mot kroppen.

Justeringen skjer i to steg. Først sørger jeg for at halsen blir sentrert. Dette sjekker jeg med en linjal holdt langs midtlinjen i lokket.

Når halsen er sentrert, må jeg finne riktig helling, men denne gangen er det en detalj som endrer hele geometrien til instrumentet. Alle de andre gitarene (med unntak av Staufferen) hadde gripebrettet i samme plan som lokket og en stol som var rundt 6mm høy. For å oppnå riktig strengehøyde måtte halsen ha en negativ helling på rundt 0,5mm ved sadelen. I denne gitaren er stolen også omtrent 6mm høy, men det er i tillegg et 5mm tykt gripebrett over lokkplanet. Det vil si at halsen bør ha en markant positiv helling for at strengene skal nå stolen og samtidig ha riktig avstand til båndene.

Denne problemstillingen har man alltid når man bygger klassiske gitarer og limer halsen sist. Løsningen dreier seg ikke om å beregne vinkelen, men om å finne ut hvor strengene vil ligge til enhver tid. Til dette har jeg en mal som viser meg en konstant i geometrien: Avstanden og vinkelen mellom gripebrettet og strengene. Malen har en flat side som man kan legge på gripebrettet og i enden vil man se nøyaktig hvor undersiden av strengene vil være. Jeg kan klemme denne malen sammen med halsen, legge to små klosser imellom – to klosser tilsvarende tykkelsen på gripebrettet – og sette halsen på plass.

Malen vil gi meg en korrekt lesing på strengehøyden: Jeg vil at det skal være en avstand mellom malen og lokket tilsvarende høyden på stolen pluss sadelen. Jeg må høvle videre inntil hellingen er korrekt, og sjekke enda en gang at halsen fortsatt er sentrert. Små avvik kan jeg justere senere ved å høvle selve gripebrettet.