Gitarmakerens skruklemme

De brukes til å spenne opp gitarkropper på forskjellige måter, men de kan sikkert brukes til mye mer. Jeg har sett dem mange ganger, og det finnes mange måter man kan lage dem på, med alt fra treskruer, limtvinger, rørtvinger eller fancy trapesskruer og hjul i støpegods.

En slik klemme kunne erstatte mange av de ulike løsningene jeg bruker for å spenne opp gitarene. Noen ganger bruker jeg spesielle klosser, noen ganger gummistrikk eller tau, og noen ganger kroppen min og benken sammen. Disse teknikkene – som jeg enten lærte på skolen eller utviklet av ren nød – har vært nokså effektive og de har gjort sin nytte i over tjue år: Jeg trenger ikke å erstatte dem, men det hadde vært kult.

En flyttbar klemme med to skruer ville passet fint til min bruk og mitt verksted. En liknende idé ble beskrevet i 1677 i boka Mechanick Exercises or The Doctrine of Handy-Works av Joseph Moxon. Klemmen kunne festes til benken for å spenne opp forskjellige emner og når den ikke var i bruk, kunne den ryddes vekk. I våre dager blir denne klemmen ofte kalt Moxon vise – Moxon-klemme – akkurat som den franske benken jeg lagde ofte blir kalt Roubo-benken. Hverken Moxon eller Roubo designet eller utviklet verktøyene kalt etter seg, men de beskrev dem, og det er deres beskrivelser som det refereres til.

Det er noen grunner til at jeg ikke lagde dette verktøyet før. Gitarmakerne lager dem ofte med metallskruer – løsningen som jeg har oftest sett for meg – men skruene kan være tunge og er i tillegg dyre. De rimeligste after-market­ trapesskruene kommer i standardiserte lengder som ikke nødvendigvis passer til formålet. I de siste årene har det kommet flere produsenter som lager luksuriøse og instagram-vennlige skruemekanismer til den perfekte Moxon-klemmen, men de appellerer oftere til den verktøyinteresserte hobbysnekkeren – den som har det lille ekstra i lommeboka – enn til vanlige håndverkere med begrenset budsjett.

Jeg har også tenkt på alternative løsninger, som deler fra gamle jekker eller gamle tvinger, men skruene har ofte for lite stigning. Det andre alternativet er å lage skruene i tre slik de var i gamle dager. De vil redusere vekten betydelig, samtidig som gjengene har grovere stigning og vil gjøre det mulig å åpne og lukke kjeftene raskere. Det er denne løsningen som jeg har ønsket meg mer og mer, men hvordan skal jeg få til skruene?

Man kan alltid lage gjengeverktøyet selv, men det virker tungvint og jeg har ikke giddet. Man kan prøve å gjenbruke treskruer fra gamle presser eller snekkerbenker, men de har jeg ikke fått tak i. Alternativet er å kjøpe tapp- og gjengeverktøy for treskruer, men er de gode nok til at det er verdt det?

Og det spørsmålet stilte jeg en kollega for noen måneder siden. Han hadde ikke stor tro på akkurat det verktøyet jeg snakket om, men han hadde faktisk en gammel tysk tapp- og gjengesett som jeg kunne låne. Og dermed var tiden kommet for å lage min egen klemme.

Det var slik at han måtte kjøre forbi Hamar en eller annen gang, og da kunne han stikke innom med verktøyet. Vi ble enige om at han skulle levere sakene en kveld og hente dem på vei hjem dagen etter. Beskjeden kom den samme dagen og jeg måtte handle raskt.

Nå hadde jeg min sjanse og det var ingen tid å miste. Kjeftene måtte være lange nok til å spenne opp en gitarkropp på langs, og tykke nok til å kunne ha en stor bue på hver side. Buene er selve nøkkelen i gitarmakerens skruklemme: De må være strammere enn den mest buede bunnen på en gitar, så de kun kommer i kontakt med sargene, uten å legge press på hverken bunnen eller lokket.

Neste steg var å regne ut lengden på skruene og deretter dreie skruene med alle de viktige detaljene.

Jeg boret også alle de nødvendige hullene i kjeftene, og sørget for at de passet sammen med skruene.

Med verktøyet i huset, kunne jeg endelig skjære gjengene og tappene og se til at alt fungerte som ønsket.

Nå kunne jeg ferdigstille kjeftene.

Innsiden av kjeftene ble polstret med rester fra et gammelt gulvteppe for å beskytte gitarene.

I mange hjemmelagde skrustikker er det vanlig at skruene drar med seg kjeften når man lukker, men ikke når man åpner. Jeg vil at kjeftene skal følge skruen både ut og inn, så jeg har dreid et spor i skruen ...

... og lagd en todelt skive som vil låse den på plass.

Nå har jeg endelig en skruklemme som er lett og plassbesparende, men det jeg ikke er helt fornøyd med er at den ikke er fastmontert.

Det ville vært kjekt å kunne ha denne på et fast sted. Jeg ser meg rundt og vurderer mange løsninger. Problemet dreier seg i hovedsak om de to skruene som vil stikke ut på baksiden når klemmen er lukket. Etter å ha målt og tenkt noe mer, vil jeg satse på å borre to hull i hovedbenken og se hvordan det går. Jeg har kun en billig og dårlig senterbor som er lang nok til hullet, men det får gå. Jeg kvesser den til beste evne og setter i gang. Heldigvis er benkeplaten laget av lerk!

Der var skruklemmen fastmontert på benken min. En verden av muligheter vil snart begynne å åpenbare seg.