Jeg tror de fleste gitarmakere vil si seg enig i en slik påstand. Lokket er den delen av gitaren man jobber mest med. Når man vurderer materialkvalitet til et nybygg, er det lokket som får mest omtanke. Når man kjøper inn materialer til lagring, er det lokk man stæsjer mest av.

En liten advarsel: I dag skal jeg skrive litt om mitt arbeid med lokket og om lokkets funksjon. Mitt forsøk på å forklare dette i bloggen blir nødvendigvis en forenkling. Ønsket er å kaste bittelitt lys over en prosess som er veldig intuitiv og kompleks. Andre kan og vil ha andre meninger eller fremgangsmåter: dette ligger i fagets natur. Å komme med bastante svar på disse problemstillingene, tror jeg, kan risikere å tåkelegge mer enn det er med på å oppklare dem.

Lokket er en membran som settes i bevegelse av strengenes vibrasjoner og forsterker dem. Det er den delen av gitaren (etter strengene) som beveger seg mest og på mest komplekst vis. Lyden som vi hører kommer i stor grad fra lokket selv og fra lydbølgene som resonnerer i luftmassen i kassa og som pumpes ut gjennom lydhullet.

Lokket er laget av to hovedkomponenter: på den ene siden har vi selve plata, altså membranen. På den andre siden har vi en struktur av bjelker og spiler som limes til undersiden av plata. Begge delene må finjusteres for at helheten skal fungere akkurat slik man ønsker.

Det meste i gitarbygging kan sammenliknes med møbelsnekring på høyt nivå. Men det er her, med lokket, at man skiller lag. Som jeg skrev i et tidligere innlegg: man kan ikke følge slavisk etter en formel, tynne ut lokket til visse mål eller forme ut bjelker og spiler til eksakte dimensjoner. Det er noe mer, noe som har med hvert nytt trestykke å gjøre. Noe man kun blir god på med erfaring og gjennom å lese og tolke responsen fra materialene. At målingene blir de samme kan gjerne være resultatet, men det kan ikke være utgangspunktet.

Membranen

Tykkelsesmålingene fra Schönes gitar ligger på rundt 2,2 mm (med områder bortimot 2,4 mm og andre partier ned til 2,0 mm). Disse målingene er bare en referanse. De hjelper meg å forstå hva slags ramme han jobbet innenfor: altså ikke et supertynt og slappere lokk på rundt 2mm eller mindre og heller ikke et stivt lokk på rundt 3mm. Den nøyaktige tykkelsen til akkurat denne plata er opp til meg å bestemme.

Jeg finjusterer tykkelsen på lokket med høvelen. Gran har den egenskapen at den slipper gjennom lyset, så jeg kan se detaljer om tykkelse og struktur ved å holde plata mot en lyskilde.

Under lampa kan man tydelig se ujevnheter i materialstrukturen som tennar og harpikslommer.

Innimellom vil jeg bøye lokket i alle retninger for å teste fleksibiliteten. Mitt mål er at lokket er mykt og lett å bøye samtidig som det raskt spretter opp med en gang jeg slipper. Jeg sjekker også klangen. Jeg er ikke ute etter en bestemt frekvens, men en kvalitet i det jeg hører og i de vibrasjonene jeg sanser i luften rundt lokket.

Når jeg er ferdig kan jeg jevne ut eventuelle høvelmerker med en sikling og oppnå et veldig fint resultat.

Bjelkelaget

Hvis vi sammenlikner lokket fra en moderne klassisk gitar med de fleste romantiske gitarer, vil vi se at de er nokså ulike. Klassiske gitarer har ofte noen tverrgående bjelker – i hvert fall én ovenfor og én nedenfor lydhullet – og en serie med 5, 7 eller 9 spiler arrangert i et vifteformet mønster. De fleste romantiske gitarer har også to tverrgående bjelker, men i stedet for spiler har de én eller to bjelker til, gjerne litt skrånende, plassert i nærheten av stolen. Bjelker og spiler har en strukturell funksjon, de motvirker kreftene lokket blir underlagt ved midjen, under gripebrettet og ved stolen. Men de er også med på å «forme» klangen. De må behandles med omtanke.

Når man jobber med lokket til en klassisk gitar er det spilene man hovedsakelig jobber med. Bjelkene tenker man ikke så mye på, bare de er lette og sterke nok og ikke «står i veien». Man kan til og med lage åpninger i dem slik at de ikke kommer mye i kontakt med lokket og kun har en støttende funksjon under gripebrettet og nedenfor lydhullet.

Hos de fleste romantiske gitarer er det ikke spiler. I mitt tilfelle kun tre bjelker. De må jeg passe godt på, for de er alt jeg har.

Etter lokket er høvlet og finjustert slik jeg vil, kan jeg lime bjelkene. De fungerer som avstivere og endrer lokkets karakter ganske betraktelig. Forsiktig må jeg fjerne litt og litt materiale fra bjelkene inntil jeg får den responsen jeg vil ha fra hele lokket. Inntil lokkets klang «åpner seg».

Jeg ville benytte sjansen til å ta noen frekvensmålinger underveis og registrere hvordan endringene foregår. I begynnelsen hørte jeg en grunnfrekvens som var veldig lav pluss en klar overtone. Ved å lime bjelkene gikk frekvensen opp, noe som ikke er overraskende. Den endringen er merkbar og logisk fordi lokket har blitt stivere. Det jeg hørte da var at denne sterke overtonen - uansett hvor i lokket jeg banket - hadde blitt en del høyere i frekvens. Og at den lave frekvensen ikke var like sterk.

I det jeg nærmet meg punktet der lokket oppførte seg som ønsket, begynte flere overtoner å komme tydeligere frem forskjellige steder på lokket. Den lave frekvensen kom også tilbake. Men så:

Hvis jeg skulle gjette, ville jeg ha sagt at den sterke overtonen hadde endret frekvens i takt med at lokket ble løsere og bjelkene tynnere. At frekvensen gikk ned. Det interessante var å konstatere at den ikke endret seg. I det lokket åpnet seg, begynte andre frekvenser å få mer plass uten at grunnfrekvensene ble påvirket av det.

Dette er til en viss grad en kuriositet, men jeg synes det blir spennende å gjøre det igjen og er nysgjerrig på resultatene. Mer for å ha de tankene i hodet mens jeg jobber fremover, enn for å henge meg opp i dem og overvurdere deres betydning …

Resten

Nå limte jeg de forsterkningene jeg manglet. Én under stolen og én under gripebrettet. Jeg regner dem bare som nødvendige onder og limer dem ikke før etter lokket er klart. De er ikke der for å hjelpe klangen. Neste steg er å justere sargene og kutte ut åpninger til bjelkene og gripebrettsforsterkningen.

Denne gangen valgte jeg å lage den ene endeklossen med fibrene liggende (akkurat som Schöne gjorde på Nr.103).

Man vil som regel at fibrene i klossen står, slik at de krysser fibrene i sargene og unngår sprekker. Men siden hælen på andre siden uansett vil ha stående fibrer så er det egentlig ikke like farlig å ha det sånn. På denne måten blir det betydelig lettere å skjære ut klossen og gjøre plass til forsterkningen.

I uka som gikk limte jeg alle listene og lagde halsen. Du får lese mer om det neste gang.