Gitaren tar form

Frem til nå har lokkene til alle gitarene i prosjektet mitt hatt tverrgående bjelker som eneste oppbygging. Tre bjelker hver: Én over og én under lydhullet, og én til på skrå foran stolen. Denne gitaren har kun de to bjelkene under og over lydhullet, men under stolen er det spiler satt i et viftemønster.

Spilene er en markant endring sammenliknet med de fleste andre gitarene fra begynnelsen av 1800-tallet. I Spania hadde de likevel vært vanlige allerede i mange tiår.

Spilene har samme funksjon som bjelkene: Stabilisere lokket og motvirke påkjenningen som strengene utgjør i stolområdet. Oppsettet varierte, men var ofte mellom to til fem spiler. Fra midten av 1800-tallet ble det vanligere med fem til sju spiler: En utvikling som, med Antonio Torres i spissen, ble gullstandarden som de fleste etter hvert baserte seg på, inkludert meg selv.

På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, var det derimot gitarmakerne fra Cádiz som hadde et godt rykte på seg. Komponister som Dionisio Aguado og Fernando Sor anbefalte gitarene til brødrene Juan og Josef Pagés og Josef Benedid (alle basert i Cádiz) før de selv gikk over til franske gitarer med enkelstrenger. Cádiz-gitarene har mange fellestrekk seg i mellom, men denne gitaren som jeg skal kopiere – en Josef Pagés fra 1811 – er av de enkleste.

Her er det kun tre korte spiler disponert i et usymmetrisk mønster. Ellers er lokket enkelt og nøkternt, med to bjelker og to forsterkninger under rosetten. Under de øvre båndene kan man ofte finne en stjerneformet forsterkning av kryssende spiler, men på denne gitaren er det ingenting.

Færre deler gjør ikke jobben enklere, men muligens det motsatte. Lokket er som vanlig viktigst, men jeg har ellers lite spillerom og må behandle hver del med omtanke – akkurat som på de andre gitarene.

Når lokket er ferdig, kan skal jeg merke og kutte det på det stedet der gripebrettet slutter.

Før jeg går videre, skal jeg sørge for at lokket, halsen og sargene passer sammen. Den nedre klossen er allerede limt til sargene, men jeg skal forme halsen før jeg gjør noe mer.

Når halsen er klar, kan jeg lime den til sargene og deretter rense innsiden av sargene med en sikling. Her er den utvendige formen kjekk å støtte seg på.

Det er enda en ting som jeg vil gjøre før jeg limer lokket. Som du kanskje husker, er disse sargene satt sammen av to plater limt på kanten med en stripe mellom dem for kontrast. Sargene er nå rundt 1,5 til 1,6 mm tykke, men kunne også være så tynne som 1 mm. I slike konstruksjoner – som med stavene til en lutt, mandolin eller barokkgitar – var det vanlig å forsterke skjøtene med papir eller pergament.

Jeg har ikke pergament og jeg kan ikke bruke vanlig papir uten videre, det har med fiberstrukturen i papiret å gjøre. På moderne papir løper fibrene gjerne i kun én retning: Papiret blir dermed vanskelig å rive i den ene retningen, men lett i den andre. På reparasjoner er det derfor vanlig å bruke gammelt papir, gjerne med noter eller andre kule skrifter på, men det har jeg heller ikke.

Det jeg har er håndlaget papir: Papir som er vanskelig å rive uansett retning, akkurat slik jeg er ute etter. Jeg kutter og limer stripene og forsterker sargene. Nå er jeg klar til neste steg som blir å lime lokket og bunnen.