Formtrøbbel

Det er litt mer arbeid å tilpasse buede bunner til sargene enn det er å tilpasse flate bunner. På den ene side må sargkanten ha en falset profil tilsvarende buen i bunnen. På den annen side vil selve gitarsilhuetten og den langsgående buen gjøre at dybden i kassa varierer langs sargene og må tilpasses.

Denne prosessen – som mange andre – er ikke spesielt vanskelig, men ferdighetene tar likevel tid å opparbeide. Det er ikke det å beherske verktøyet i seg selv som er nøkkelen. Det er noe med å lese overflatene og ha en forståelse for hva man skal se etter, hva som er viktig. Når man er ny kan det ta lang tid og masse små endringer før man får det til, men med mer erfaring vil noen få, sikre strøk være alt som skal til.

Det finnes måter å gjøre dette litt mer automatisert. Mange bruker en tallerkenliknende plate med den riktige buen og påklistret slipepapir. Jeg har alltid gjort dette med en høvel og i dette tilfellet er det kun denne teknikken jeg kan bruke. En slipeplate har samme bue uansett retning, mens buene på håndlagde gitarer kan variere veldig og for å etterlikne dem må sargene justeres for hånd.

Først har jeg tilpasset sargene til noen nøkkelmål jeg tok fra den originale kassa. Nå må jeg visualisere bunnen og justere hele omkretsen til den ønskede fasongen. Her er det viktig å ha fokus på noen nøkkelpunkter langs omkretsen og når de er riktige er det bare å koble dem sammen med jevne overganger.

Falsen i kantene kan jeg dobbeltsjekke med bjelkeformene.

Endeklossene er to svært viktige punkter. Falsen på disse må stemme med sargene rundt dem, men det viktigste er sammenhengen fra den ene til den andre klossen. Ved å bruke en linjal kan jeg se på buen som dannes mellom dem. Å legge formene over hjelper meg å justere høyden på den langsgående buen og buen fra bjelkene.

Det spesielle med disse prosessene er at de har blitt nye for meg selv om jeg har gjort dem i tjue år. Hvorfor det? Fordi jeg har gått fra å bruke en form som er like dyp eller dypere enn gitaren selv – en form som rommer hele kassa – til en form som er mye grunnere – der kassa i mye større grad hever seg ustøttet over formen. Er det så stor forskjell da? Kanskje ikke, men denne lille forskjellen ser jeg ut til å ha undervurdert og det har kostet meg.

Jeg har forholdt meg til formen som om ingenting var endret og det har fungert dårlig. Jeg spenner midjen med klosser mens jeg limer bunnen, men før var sargene stort sett inni formen. Nå har de nærmest ingen støtte og jeg spente klossene for høyt: de utvidet midjen litt for mye og nok til at kassa ikke lenger får plass inn i formen når jeg snur den.

Jeg kunne ha fortsatt med en slik feil uten å tenke så mye mer på det, men det plaget meg. Til slutt valgte jeg å fjerne bunnen, endre på måten jeg spente opp midjen og lime den på nytt. Det var det som skulle til. 

Det som også er nytt for meg er at denne gitaren ikke har lister langs bunnen. Vanligvis er jeg ikke opptatt av å ha et pent skjøte mellom sargene og bunnen sett fra utsiden – denne delen forsvinner uansett og blir erstattet med listen. Mens her blir det estetiske med overgangen mellom sarg og bunn løst av selve skjøtet. Jeg synes det er en kul og nøktern detalj, men det må være pent og jevnt. Her er det rom for forbedringer.

Det har vært andre tabber underveis, av til dels høy alvorlighetsgrad og alle knyttet til den nye formen. Jeg har fikset dem og de har lært meg mye, men jeg har blandede følelser når jeg ser på resultatene og samtidig vet hvilken kronglete sti jeg faktisk måtte gå for å nå dem. Selv om det blir bra til slutt så smaker det allikevel bittert. Akk, forfengeligheten …

Jeg motstår fristen med å vrake alt og starte på nytt og minner meg selv om at det viktigste med denne reisen er prosessene og ikke resultatene. Som min stipendiatkollega Alf Helland så klokt har sagt: Ein feil er ikkje ein feil før du gjer han to gongar. Du verden så mye man lærer av å snuble.