Form i funksjon

Gody nytt år! Ingen bedre steder å starte det nye året enn på verkstedet!

Jeg tenkte å gjøre unna en del arbeid denne uka, arbeid som er ganske enkelt og som pleier å gå nokså fort, men som også må gjøres først så man kan komme seg videre med andre oppgaver. Det er mange aspekter med dette prosjektet som er annerledes fra mitt tidligere arbeid, noen av dem var åpenbare for meg, mens noen andre overrasket meg litt.

Det som helt klart er nytt for meg her er systematisk bruk av hudlim. Jeg har pleid å bruke hudlim kun til veldig konkrete oppgaver der det for eksempel var ubekvemt å klemme emnene på en effektiv og lettvint måte, men ellers har jeg brukt syntetisk lim - gullim - slik mange andre også gjør. For meg var det alltid sånn, i Uruguay var det umulig å få tak i hudlim da jeg studerte, faktisk var det vanskelig å få tak i høykvalitets gullim i det hele tatt. Hudlim var med andre ord ikke engang et tema. Senere har jeg heller ikke vurdert det, gullim er mer enn godkjent i gitarverdenen og har som stor fordel at man har «åpen» tid før limet setter, slik at man ikke må stresse når man limer. Hudlim har nettopp dette som største ulempe: man må være kjapp, ellers blir ikke skjøtene gode. Men med alt annet er det fordeler, blant annet at den er reversibel, det vil si at man kan lett åpne opp tidligere limte flater ved å bruke fukt og varme. Dette er utrolig praktisk hvis man må åpne opp et instrument for å reparere det, i tillegg til at man ikke behøver å fjerne gammelt lim fordi det gamle og det nye limet bindes sammen igjen, noe som ikke er tilfelle med syntetiske limtyper.

Men nå må jeg jobbe og jeg har ingen som har lært meg de gode hudlim-triksene enda, så jeg må prøve og feile i god gammeldags stil. Jeg skal nok få tak i kjekke råd fra kolleger og fra min veileder etterhvert, men først må jeg gjøre meg noen tanker og erfaringer selv så jeg har et nyttig grunnlag og konkrete spørsmål.

Så tilbake til arbeidet!

For å lage kassa må jeg ha to ting: sargene og endeklossene. Jeg fant meg to granstykker som skal bli endeklossene. De må tilpasses formen slik at hele flaten kommer inntil. Det går an å gjøre dette med slipepapir og mye tålmodighet. Jeg synes det er mye kjappere å høvle dem. Høvelen er rask og effektiv og lar meg fjerne materiale fra store områder eller fra veldig begrensede punkter.

Man fjerner litt her og litt der og bruker en linjal til å sjekke at flatene er rette langs klossen.

Det går i riktig retning, men mangler fortsatt en del.

Nå ser det bedre ut, man må vugge forsiktig på klossen der den ligger og kjenne om hele flaten sitter tett inntil formen eller om den vipper fram og tilbake.

Streker i selve klossen hjelper meg å holde den midt i formen slik at jeg kan lese overflatene riktig og senere lime den på riktig sted.

Innsiden av klossen kan ha hvilken som helst fasong. I dette tilfellet er det trapesformet, en lett oppgave for høvelen.

Så til sargene. De er en åpenbar del av en gitar og ser ut til å definere gitarens fasong, men rent teoretisk kan vi si at deres funksjon er å skape avstand fra bunn og lokk slik at det kan bli en resonnerende luftmasse mellom de to platene. Fasongen til sargene - til gitaren - har en funksjon som er riktig nok ergonomisk og estetisk, men midjen har også en veldig viktig strukturell fordel over et "midjeløs" instrument: de bølgede sargene er mye stivere i forhold til spenningen fra strengen enn om midjen ikke hadde vært der. Dette gjør at lokket ikke trenger å ta så stor del av støtet og blir mer frigjort til å fungere som membran.

Her har jeg to like bjørkeplater som er sirka 1,9mm tykke. Jeg legger dem symmetrisk, merker lengden og velger hvilken av kantene som skal ligge mot lokket. I tilfellet her er begge kantene rette, men som regel blir jeg nødt til å rette opp minst en kant, altså den som skal ligge på lokksiden. Jeg tegner en pil som forteller meg at «der går lokket» og tegner en strek der midjen går som jeg skal bruke som referanse når jeg bøyer. Etterpå måler jeg bredden på sargene og trimmer dem.

Som man ser har jeg tegnet en strek til, den bølgete, den forteller meg alltid at siden er «den gode siden», altså den som skal være synlig. Streker gir nyttig informasjon og gjør at man ikke trenger å tenke den samme tanken flere ganger.

Så kommer jeg på at jeg må ha motparter til formen for å holde midjen på plass. Jeg tar noen bjørkerester, sager dem opp, merker dem og sliper til streken med pussemaskinen (maskiner har absolutt en viktig og velkommen jobb å gjøre når det gjelder å lage former og verktøy!)

Sargene er klare og må bøyes. Jeg skrur på jernet mitt som består av en eggformet stålplate og et varmeelement, poenget her er at det hele blir skikkelig varmt.

I tillegg til varmen må man ha fukt, så jeg fukter sargene med en svamp.

Man bøyer først midjen og bruker malen til å sjekke fremgangen.

Her kom min første overraskelse. Når det gjelder å bøye sarg har jeg alltid bøyet akkurat samme fasong i alle år. Jeg kan bøye den fasongen med lukkede øyne, det er innebygget så å si. Men denne fasongen er annerledes, ikke mye, men nok til at jeg må stoppe og tenke. I tillegg er jeg vant til palisander, og denne bjørka, selv om den er myk og lett å bøye, er noe annet. Det virker som om den vil springe tilbake og det krever litt mer jobb å få den til å sitte.

Etter sargene er bøyd må de inn i formen for å fastsette den riktige lengden. Slik formen er nå er lokksiden ned, så jeg vet hvilken sarg som skal være til venstre eller høyre side. Strekene i begge endene av formen, en projeksjon av symmetriaksen, viser også stedet der sargene møtes.

Sargene kuttes lett med en håndsag og  går tilbake til formen. Det er viktig at tykkelsen på begge sargene er helt lik der de møtes. Dette for at det skal være godt trykk på begge sider når klossene limes.

Etter klossene er limt kan jeg pusse sargene på innsiden og da står forsterkningene for tur. De har en dobbel funksjon, å stabilisere sargene og å øke limeflaten til lokk og bunn. På denne gitaren er listene 9mm brede og 1,5mm tykke og laget av lønn. Jeg kuttet og pusset fire like lønnestriper. Når de var klare merket jeg midjen og bøyde dem.

Som vi skal se er det ikke så farlig å bøye disse stripene akkurat slik som malen, det er faktisk best hvis de er litt åpnere, det som er viktig er at kurvene er jevne.

De må også merkes i lengden, men jeg må sørge for å kutte dem bittelitt for lange.

Overspenningen gjør at jeg kan bruke kun én tvinge ved midjen på hver list: siden listen er for lang vil den presse seg mot formen og om nødvendig grave seg i klossene. Alternativet er å ha små klemmer eller tvinger langs hele kanten, noe som krever mer tid og utstyr.

Forsterkningene er limt og man kan se at det blir et pent skjøte.

Det er vanlig praksis å ha to eller flere trebiter på tvers av sargene. De har en dobbel funksjon. Hvis det blir en sprekk i sargene vil sprekken oppstå på langs og den vil med tiden strekke seg mer og mer. Disse tverrliggende forsterkningene hindrer sprekkene fra å utvide seg forbi dem. Deres andre funksjon er som avstivere der sargen er mest slapp og lettest kan vibrere, altså der den ikke er bøyd. Der sargen er bøyd vil den også være stivere og mindre tilbøyelig til å vibrere.

Nr.103 hadde kun to lister på hver side pent plassert midt på de strake partiene, men ikke flere, noe som jeg ville valgt å ha hvis jeg kun tenkte på å hindre sprekkdannelser. Kanskje Georg Daniel Schöne var mer interessert i at sargene ikke vibrerte enn at de ikke sprakk?

I disse dagene begynte jeg også med lokk og bunn, men blogginnlegget ble litt for langt som det er, så jeg gir meg her.

God helg!