En viktig lærepenge

I forrige uke limte jeg stolen til den siste gitaren. Dette instrumentet – og prosessen rundt det – er ulikt alt annet i mitt stipendiatprosjekt. Jeg var spent på å høre og oppleve resultatet.

Utfordringene jeg møtte under limingen var sammensatte og jeg var dårlig forberedt: Verkstedet var kaldt, så limeforholdene var ikke optimale. Stolen var litt annerledes, og den kunne ikke låses fast med pinner slik jeg ellers har gjort. På grunn av at lokket allerede var polert, var det problematisk å varme opp limet i etterkant, men også rense limrestene. I tillegg var jeg stresset: Jeg ville gjøre meg ferdig og komme meg videre. Jeg tok meg ikke tid til å finne en god fremgangsmåte.

I mitt første forsøk, ødela jeg litt av finishen. I tillegg oppdaget jeg at stolen hadde flyttet på seg noen millimeter.

Oppdagelsen kom på kveldstid, da jeg tilfeldigvis var innom verkstedet for å hente noe. Jeg hadde andre ting jeg skulle gjøre og jeg hadde egentlig ikke tid: Jeg hadde ikke planlagt mer arbeid den dagen, men jeg lot meg stresse av situasjonen.

Jeg må fjerne stolen umiddelbart. Det var ingen forsøk på å ta et skritt tilbake eller rydde benkene rundt meg og forberede meg godt. Jeg satt i gang med å løsne stolen uten så mye som en tanke, og i prosessen ødela jeg litt av lokket.

Skaden var liten, men den burde aldri ha skjedd. Om jeg hadde tatt meg tid til å finne en passende trebit og bearbeide finishen rundt, ville jeg nok klart å skjule det, men det gjorde jeg ikke. Jeg fikset det bare sånn passe bra. Jeg kunne gjort reparasjonen én gang til, men jeg valgte å la være. Hvis det hadde vært en gitar til en kunde, ville jeg gjort ting annerledes. Men denne – som alle andre gitarene i prosjektet – var ikke ment som et ferdig produkt …

Feil gjør vi stadig vekk, gjør vi ikke det? Av og til gjør jeg tabber som jeg husker i lengere tid, men som regel blir de så godt skjult, at jeg kan være objektiv og fornuftig rundt dem. Ja, nesten skryte av dem.

I stipendiatarbeidet er det vanlig å gjøre feil, det er til og med nødvendig. Det er et studieløp og det forutsetter at man skal tilegne seg kunnskap og erfaring som man ikke hadde til å begynne med. At utgangspunktet er nettopp mangelen på kunnskap, er så åpenbart at det kan bli underkommunisert.

Arbeidet om å få fram ny innsikt dreier seg også om å bryte, presse eller flytte grenser. Hvordan skal man vite hvor grensene går om man ikke prøver å trosse dem?

Men nå snakker du om viktige oppdagelser – tenker du – og det du gjorde var en amatørtabbe!.

Det stemmer. En amatørtabbe som jeg tydeligvis hadde behov for.

Jeg må være åpen om mine feil. Det er meningen at jeg også skal belyse øyeblikkene der ting går skeis. Det er reell verdi i det, det tror jeg, men det kan være vanskelig, og det kan være sårt. Feilene betyr ikke at det er noe feil med meg, men det kan føles sånn allikevel.

Å være åpen om feil og mangler er edle tanker som ser fine ut på papiret. Virkeligheten er mer komplisert: Jo lengere man kommer, jo mer erfaring man har og jo mer man lykkes, desto vanskeligere blir det å dumme seg ut og være åpen om det. Det er en forventning (reell eller innbilt) om at man skal gjøre det bedre og bedre. Jeg skal bevise at jeg er stillingen verdig, at jeg har det som trengs for å få prosjektene i havn. Det er et stort ansvar.

Den latente tvilen – følelsen av å ikke være bra nok – kryper opp med én gang den har sjansen. Arbeidsprosessen er ensom og jeg har ingen å lene meg mot, ingen å dele ansvaret med. Jo mer synlig jeg blir – jo større forventingene blir – dess større blir fallhøyden. Jeg må vise styrke, klokskap og handlekraft. Mestring. Men om alt var tilsynelatende feilfritt, ville jeg vært så klok da? Egentlig?

Jeg tror ikke det. Jeg tror noe av det viktigste i de øyeblikkene der kunnskapen oppstår, er nettopp feilene: At man går blindveien først, for så å finne den riktige utgangen. Slik vil man forstå hva som er riktig, samtidig som man oppdager et større perspektiv med mulige utfall og implikasjoner. Et tilbakeskritt – en uforutsett endring i planene – kan også være en viktig vei til kunnskap: En som man kanskje ikke hadde utforsket om ting alltid gikk på skinner.

De øyeblikkene der kunnskapen oppstår kan være subtile og gå nærmest ubemerket – måten man bør holde et verktøy eller rekkefølgen som skaper flyt i en prosess – men noen ganger kan de være smertefulle og vanskelig å glemme. For eksempel når man gjør tabber som ikke lar seg skjule, og der den bitre lærdommen blir av den mest grunnleggende sorten: Ta deg god tid; hold hodet kaldt; ha det ryddig rundt deg.

Denne jobben kan til tider oppleves som så personlig, at det blir emosjonelt belastende. Tvilen kan bli lammende. Av og til kan det føles som om man bare venter på å bli avslørt. Man tenker: Snart vil alle gjennomskue at det jeg driver med bare er tull. Bedragersyndromet – impostor syndrome – er et kjent fenomen blant stipendiater …

Det ville vært lett å forstå og tilgi noen andre for en tabbe som min. Det hadde ikke falt meg inn å bedømme deres kunnskap og evner basert på tabber som jeg vet kan skje med hvem som helst. Men når det gjelder meg selv er jeg nådeløs: Hvordan kunne jeg gjøre noe sånt? Har jeg ikke lært noen ting?

Tvilen vil alltid være der, men jeg har lært meg å temme den. I passe mengder, hjelper den meg å holde ting i balanse, på samme måte som feilene. Dessverre har vi ingen kultur for å snakke om det: Sårbarhet er tabu.

Jeg synes det er viktig å vise sårbarhet, selv om det er smertefullt. Vi snubler, alle sammen, og det er ok. Jeg skal la denne feilen bli, selv om den vekker vonde følelser. Det var dumt, men det skal jeg klare å leve med.

La det være en viktig påminnelse om mine grenser og om muligheten for å gjøre det bedre neste gang.