Dokumentasjon er tolkning

Det er en stund siden jeg begynte å bygge opp kompetanse om romantiske gitarer. I begynnelsen var det ikke tydelig for meg hva jeg skulle med dokumentasjonen, annet enn at jeg måtte begynne ett sted. Prosessen har lært meg mye og med bedre oversikt har det også vært lettere å ta meningsfulle valg.

Mangfold og variasjon er noe som kjennetegner den romantiske gitaren. Da jeg startet hadde jeg ingen konkret plan om å se på og måle så og så mange gitarer. Var det så viktig? Hvis planen min ikke hadde vært å bygge ville jeg nok vært tilfreds med å bare se på noen få, men gjennom byggeprosessen kommer jeg også bort i dypere spørsmål.

For å finne gode svar må jeg spørre bredt og ofte. Det vil si at jeg må forsøke å dokumentere selve mangfoldet, variasjoner fra gitarmaker til gitarmaker og mellom gitarer fra samme gitarmaker.  

Jeg har fått god mengdetrening med det praktiske – ved å repetere den samme byggeprosessen. Oppmåling og dokumentasjon er også viktige for å bygge kunnskap og jeg trenger mengdetrening også i det. Jeg har sett på mange gitarer allerede, og neste år skal jeg prøve å se på enda flere. Neste logiske steg vil være å bygge flere av disse gitarene og få praktisk erfaring med hva mangfoldet egentlig vil si.

Midt i arbeidet har jeg tenkt en del på hvordan vi forholder oss til museumsgjenstander eller enkelte objekter. Hvis alt vi har som referanse er den ene gitaren, vil vi mest sannsynlig henge oss opp i alt mulig ved den, alle de små detaljene. Men det er ikke sikkert at vi kommer noe nærmere en forståelse av den som bygde den og hvordan han eller hun tenkte. 

Ett instrument isolert sett kan være misvisende. Ta Gennaro Fabricatore for eksempel. Jeg har sett på tre av hans gitarer og de er alle forskjellige på mange måter, samtidig som man kan gjenkjenne likhetstrekk og en viss kontinuitet i arbeidet. Det samme med Stauffer. De gjorde ting litt annerledes her og der, de prøvde nye ting. For alt jeg vet er de instrumentene som har overlevd ikke de beste de lagde heller ...

Fra mitt ståsted hjelper det også lite at et instrument ser akkurat ut som originalen hvis det strukturelle ikke likner i det hele tatt eller hvis klangen ikke innfrir. Det er klangen som står øverst i hierarkiet. Klangen har med det levende instrumentet å gjøre.

Så jeg drar streken mellom det å være trofast mot et instrument kontra det å være trofast mot en stil. De henger nødvendigvis sammen, ja, men i mitt tilfelle er det stilen jeg vil ha en praktisk forståelse av. Jeg er ikke først og fremst interessert i å bygge nøyaktige kopier av ett individuelt instrument, men av å beherske stilen instrumentet ble bygget i. Språket. Det er her dynamikken ligger.

Slik skaper jeg en trygg kontekst der jeg kan bygge stilriktige reproduksjoner med den nødvendige friheten til å tolke både materialene og musikerens behov. I stedet for å kopiere kan jeg bygge i samme ånd.

Så hva er riktig måte å vurdere det jeg ser på? Hvordan skal jeg få bedre forståelse av en bestemt gitarbygger eller en bestemt tradisjon?

Med mengdetrening.

I det siste har jeg samlet opp og ryddet i notatene mine. Jeg har laget et regneark for hver gitar og i den har jeg ført alle dataene fra mine notater.

Samtidig har jeg funnet fram skissene jeg tegnet på museene av lokket og bunnen fra hver gitar. I skissene er det viktig informasjon om fasong, plassering av stol og bjelker, tykkelser og dekor, men informasjonen må dekodes og sammenliknes med det som er notert. Utfra disse kilder må jeg  finne – eller rettere sagt bestemme – hva som er riktig.

Et eksempel er stolplasseringen i forhold til halslengden og mensuren. På mange av gitarene er overgangen mellom hals og kropp akkurat på 11^te eller 12^te bånd. Samtidig stemmer ikke måten båndene ble beregnet på med den moderne beregningen (12^te bånd er ikke nøyaktig plassert midt på strengen), så hva skjer da med stolplasseringen og halslengden når båndene må flyttes?

Det andre har med silhuetten til gitarene å gjøre. Ofte finner man ut at bunn og lokk hverken er symmetriske i seg selv eller like i forhold til hverandre – og man går ut fra at likhet og symmetri var jo hensikten? Her må man igjen skjære gjennom og velge det man vil forholde seg til, finne en kompromiss.

Det er mange andre ting med en gitar som man ikke kan være helt sikker på med mindre man tar gitaren fra hverandre. Dimensjoner på bjelker, klosser og forsterkninger kan man ikke alltid måle med sikkerhet. Heldigvis har en erfaren gitarbygger evnen til å bedømme dimensjoner og fasonger på øyemål. 3mm, 2mm, 1,5mm, 18mm, osv,  det er innebygde mål som man er så vant med at de kan skues med god sikkerhetsmargin. Til dette er en mengde bilder av uvurderlig hjelp.

Du forstår kanskje at dette er en tolkningsprosess. Min jobb er å smelte sammen notater, bilder og skisser – og min tidligere kunnskap – til et sett med tegninger som har all den informasjonen jeg trenger. Hver gang jeg er i tvil kan jeg sammenlikne dataene fra den ene kilden mot den andre og ta en vurdering av hva som skal bli. I etterkant kan jeg alltid gå tilbake til de opprinnelige notatene og vurdere avgjørelsene på nytt.

Og feilmarginene? Jeg tror svaret ligger igjen i mengder og mangfold. Jeg bør måle opp så mange gitarer som mulig, få en bredere og dypere forståelse av stilen, og trene øyet til å fange opp nyansene.

Jeg er nok på vei.