Den pragmatiske gitarbyggeren

En av utfordringene med å få tak i norsk gran til gitarbygging er ikke nødvendigvis kvaliteten i seg selv, men dimensjonen på stokkene.

Det at diameteren på stammene stort sett er så begrenset har to ulemper. På den ene side blir ikke plata man skjærer av bred nok til et halvt gitarlokk. På den annen side er denne bredden så begrenset at årringene vil falle vinkelrett mot platas overflate bare ytterst i treet: jo lengre inn i stammen, jo skjevere vil årringene være i forhold til overflaten.

Man vil i utgangspunktet at årringene står så rette som mulig, av to grunner. For det første vil de naturlige dimensjonsendringene forårsaket av temperatur- og fuktighetssvingninger være minst, altså at plata er mest stabil og minst tilbøyelig til å sprekke. For det andre vil forekomsten av margstråler (tverrgående bindeceller i trestrukturen) være størst ved helt rette årringer (et såkalt radiært snitt). Dermed vil plata være stivest på tvers av fibrene.

Tilleggsfordelen med margstrålene er at de gjør treverket mye mer spennende å se på.

Det vil si at med små stammer, selv om den strukturelle og visuelle kvaliteten på treverket er topp, vil det være vanskelig å få ut nok materiale av jevn kvalitet...

...hvis man skal lage lokket i to like deler, så klart.

Og hvis ikke?

På instrumenter fra begynnelsen av 1800-tallet og hele veien før det, kan vi se at instrumentmakere i mye større grad brukte treet på den måten som passet best. De kunne bruke tre eller flere deler i stedet for to, eller to deler som ikke kom fra den samme oppdelte planken. Selv Antonio Torres – regnet for å være gitarens svar på Stradivarius og hvis gitarer mange fortsatt strever etter å kopiere – har slike eksempler å vise til.

Man hadde et pragmatisk forhold til arbeidet ut fra de materialene man hadde. Kvalitet sto høyest, og det estetiske kom etter.

Georg Daniel Schöne gjorde også dette. Lokket til Nr.82 og Nr.103 ble laget i fire deler. Lokket til Nr.71 ble laget i seks ganske like deler. Jeg hadde stusset over dette og tenkt at kanskje det hadde med hans yrke som pianobygger å gjøre. Kanskje han fant ut at noe av granmaterialet som han ellers brukte til bjelker i pianokonstruksjonen var strukturelt sett egnet, om enn ikke stort nok?

Da jeg var i Uppsala, snakket jeg med en som nevnte en gammel svensk gitarmaker som brukte gran fra pianoer. Man kunne se en konstant bredde på platene han limte sammen - bredden til de bjelkene han fikk treet fra.

Nei, man trenger ikke å bygge lokket i to like deler. Man kan bruke ulike deler, eller flere deler. Gode skjøter er uansett sterkere enn treverket. Det blir kun det visuelle som eventuelt påvirkes negativt.

Vil man ha et lokk som er strukturelt sett så bra som mulig, men som er bygget i mange synlige deler, eller et lokk som ser pent og symmetrisk ut, men av ujevn kvalitet?

Av de granplankene jeg hadde skåret opp, kom det mye som ikke kunne brukes uten videre. På grunn av harpikslommer eller kvist, eller rett og slett dette med ujevn stivhet. Til dette sideprosjektet mitt (det med å konvertere en klassisk gitar) må jeg ha et lokk som er en del større enn det romantiske gitarer har. Nesten ingenting av den grana jeg har – den som er av god kvalitet i hvert fall – har de dimensjonene jeg trenger. Men hvis jeg lager lokket i fire deler kan jeg få det til.

Jeg har valgt fire forskjellige plater. De to som skal gå i midten er faktisk skåret opp fra den samme planken og er dermed symmetriske. De to ytre delene kommer fra to forskjellige plater, men alle fire kommer fortsatt fra samme tre. Felles for alle er at de har et område som er superbra, men et område som er middels eller dårlig.

Jeg må finne en måte å kunne utnytte dem på.

Jeg vil også sette dem sammen slik at jeg kan høvle hver av halvdelene i samme retning når plata er ferdig.

Jeg gjør det også for å jevne ut det visuelle: det at fiberretningen er lik på begge plater i hver halvdel, vil også øke sannsynligheten for at de reflekterer lyset på samme måte.

Dette har jeg trua på.