Brikkevev

Jeg nærmer meg en avslutning på prosjektene. Planen min er å vise gitarene samtidig som jeg avlegger min avsluttende prøve, men også gennom en konsert dagen etter. Da kan folk også høre hvor forskjellige gitarene er og oppleve musikken som ble skrevet på liknende instrumenter. Gitarene skal senere også brukes til visning og formidling, men det er noe de fortsatt mangler.

De fleste romantiske gitarer har små kropper og for å opprettholde en behagelig spillestilling må de holdes oppreist. Det vanlige er å henge dem på skulderen med en rem, slik at venstre hånd er fritatt jobben med å støtte halsen. Remmen kan hektes og knytes til gitarene ved hjelp av en plugg i endeklossen og noen ganger også et hull i enden av hodet. Alle gitarene – unntatt Pagés-gitaren – var utstyrt med plugger i endeklossen.

Gennaro Fabricatore, Napoli, 1822. University of Edinburgh, St. Cecilia's Hall.

Under prosjektet mitt, har jeg hatt et tett samarbeid med gitaristen Runar Kjeldsberg. Han har etter hvert fått en del gitarer å teste, og jeg så at han var nødt til å flytte og justere remmen – den eneste han har – fra den ene til den andre gitaren. Runar og jeg skal samarbeide videre: Det er han som skal skal spille gitarene når jeg har eksamen. For at han skal få flyt i testingen – og ikke minst for å unngå unødvendig stress under konserten – er det viktig at alle gitarene har sin faste rem.

Gennaro Fabricatore, Napoli, 1816. Rigve Musikkmuseum.

Det er lett å få tak i remmer på musikkforretninger rundt omkring, men jeg vil undersøke bedre løsninger. Runar selv bruker et brikkebånd laget av lokale vevere. Det høres ut som en fin løsning og jeg ville så gjerne lært ¨å gjøre det selv, men jeg har ikke tid. Jeg spør instituttet om hjelp og de setter meg i kontakt med Husflidslaget i Innlandet. Der nevner de en 94 år gammel dame, en av Norges eksperter på brikkevev, og vi avtaler et møte.

Sigrid Brox Haugen bor på Hamar og er fortsatt aktiv. Hun har skrevet en veldig fin bok om brikkevev som jeg låner på biblioteket før vårt møte i begynnelsen av januar. Der treffer jeg Sigrid sammen med Mette-Gun Nordheim fra Hamar Husflidslag. Jeg tar med meg en gitar så de forstår hva jeg trenger.

Sigrid er en energisk og kul dame og hun vil gjerne hjelpe meg. Hun holder en liten omvisning på de ulike materialene og mønstrene man kan bruke, og vi diskuterer hva jeg trenger. Vi blir enige om at Sigrid skal lage alle båndene i løpet av de månedene som kommer. Dette er stas!

I midten av mars får jeg en telefon fra Mette-Gun. Sigrid har laget båndene og vi kan møtes. Tilbake i lokalene til Hamar Husflidslag, treffer jeg den ferdigvaksinerte 94-åringen. Hun stråler av glede, men synes det er leit at det er blitt is i skiløypene :) Med seg har hun en kasse full av bånd av forskjellige materialer og med ulike bredder, farger og mønstre.

Håndverkerhender som vitner om et langt liv med hardt arbeid. 

Jeg har med meg en uferdig gitar så jeg kan teste lengden på båndene. Jeg velger fem bånd blant de som passer best. Det er viktig å dokumentere hvilke materialer og mønstre som er brukt for de ulike båndene.

Ullgarn. Meandermønster fra Egeerhavet. 

Røros brodérgarn, 2-tråds. Mønster: "Ojos de Dios" (Guds øyne)

Lingarn og gulltråd. Sigrids eget mønser.

Lingarn. Mønster: Dobbelt diamant

Brodérgarn. Sigrids eget mønster.

Jeg er storfornøyd. Det er kult å kunne samarbeide med Sigrid og en ære å ha blitt venner med henne. Det er også inspirerende å se hvor nysgjerrig og energisk hun er den dag i dag. Tenk å leve så lenge og fortsatt kunne gjøre det man elsker mest! Stipendiatprosjektet har gitt meg mange gleder og overraskelser og jeg har truffet og blitt bedre kjent med mange fine folk, men dette var kanskje noe av det mest uventede. Et desidert høydepunkt!