Bånd

Strengeinstrumenter er mange og varierte og vi grupperer dem gjerne sammen i en stor slekt: pianoer, harper, celloer, banjoer, osv. Men man kan lett se at noen hører sammen i en gruppe og andre i en annen: Slekta er inndelt i familier.

Forskjellene og likhetene kan være mange, og ved å se nærmere på instrumentene kan vi begynne å tyde hvilke grunnleggende egenskaper som kjennetegner de forskjellige familiene. Pianoer eller harper har for eksempel mange strenger, minst én for hver tone de kan lage. Gitarer og fioliner har heller noen få strenger som hver kan lage mange toner.

Mens fiolinen spilles hovedsakelig med bue blir strengene på gitaren plukket. Strykeinstrumenter har glatte gripebrett, men gripebrettet på en gitar er oppdelt. Både oppdelingene selv -rommet mellom hvert hakk- og det som fysisk deler dem opp, kaller vi bånd.

To ting ved båndene blir avgjørende faktorer i gitarens natur og essens: På den ene siden gjør båndene at gitaren aldri kan spille helt «rent» på alle toner. Man kan ikke finintonere hvert bånd til alle mulige strengematerialer, -tykkelser og -høyder. Båndets plassering blir fastsatt et sted der ujevnhetene langs oktaven er best fordelt, og dette kompromisset har ørene våre vennet seg til.

Men båndene gjør det også veldig lett å kunne spille mange toner samtidig: Gitaren, i likhet med pianoet og harpen og i motsetning til fiolinen, er hovedsakelig et polyfonisk instrument, i stand til å spille både melodi og akkompagnement på samme tid. Dette er takket være båndene.

Gripebrettet på gitarer, lutter og vihuelaer ble vanligvis oppdelt ved å knyte tarmstrenger rundt halsen på instrumentet. Også elfenben- eller ibenholtstriper ble noen ganger bruk som bånd, limt i oppskårede spor langs gripebrettet.

På romantiske gitarer ble båndene stort sett laget av messing som er mer slitesterkt enn elfenben. Schöne #103 har messingbånd også, men slikt båndmateriale er det få som lager i dag, ikke i messing i hvert fall, og til veldig høye priser.

-Nei, messing skal det bli, har jeg tenkt. Dermed har jeg skrevet til leverandører flere steder i Europa, vel vitende om at en spesialbestilling sannsynligvis ikke var aktuelt uansett, men jeg fikk aldri noe svar. Jeg vurderte også å valse messing-rundstang til riktig tykkelse, men forslaget fra min kloke veileder var å lage båndene fra oppskårede messingplater. De er rimelige, lett tilgjengelige og lette å skjære.

Jeg fikk på plass messingplata og et metallblad med tynt snitt, men man kan ikke kutte slike skjøre emner på bordsaga med sagas egen innleggsplate, den har en for stor åpning hvor stripene lett kan dras inn og bli ødelagt av bladets rotasjon. En null-klarerings innleggsplate er heller tingen, og den laget jeg av noen rester MDF. Snittet ble kuttet med selve bladet for på den måten å få en støtteflate alle steder unntatt der bladet er.

Den ene smiler bredt, den andre geiper.

Med dette på plass og en liten kloss for å holde ned messingplata med mens jeg kuttet, var det bare å sette parallellanlegget til cirka 3,5mm (den høyden jeg vil at båndene skal ha) og kutte i vei.

På én, to, tre fikk jeg mange striper med båndemner, nok til flere gitarer.

Plata jeg brukte var 1,5mm tykk og i den dimensjonen får jeg også lett tak i bittesmå fresestål som jeg kan frese sporene med. Jeg bygde i tillegg et kutteredskap for å skjære sporene for hånd. Et bajonettsagblad var midt i blinken for dette, bare litt tykkere enn snittet, så jeg dro bladet noen ganger på slipesteinen for å gjøre det tynnere.

Litt for tynt, dessverre, og dette var det eneste bladet jeg hadde på verkstedet.

Håndverkeren må ta sine valg, for til syvende og sist kan det handle om å få mat på bordet. Der og da ville jeg gjerne komme meg videre og vurderte det som unødvendig å vente for det «korrekte» håndverktøyet. Jeg satt opp freseren og en liten guide jeg kunne flytte fra bånd til bånd.

Å skjære båndspor for hånd er noe jeg er vant med, og jeg valgte faktisk å skjære opp sporene først, nettopp for hånd, for å minske belastningen på det skjøre fresestålet.

Det kan hende jeg går tilbake og perfeksjonerer sageredskapet mitt senere -å lage verktøy er alltids gøy og lærerikt-, men jeg har ingen videre kvaler når det gjelder å lage båndsporene maskinelt.