Garving av lammeskinn til dork

Jeg har tidligere garvet reinskinn, men har lite erfaring med beredning av saueskinn. Jeg har startet prosjektet med å berede lammeskinn for å sy en dork.

Dork, saueskinnsdork,også kalt mudd, er en overdel som ble brukt som undertøy under kofter eller reinskinnspesk for å holde varmen om vinteren. Dork ble også sydd av skinn fra reinkalver, men ved kysten var lammeskinn vanlig å bruke. I Lyngen kunne kragene på kvinnenes dorker være pyntet med kråkesølv. Når kvinnene bar dorken under kofta sto den pyntede dorkekragen opp av koftas halsåpning, og var synlig.

Kompetansen i å bearbeide skinn til bruk i duodji er en del av vår kulturarv. Gjennom denne kunnskapen kvalitetssikres materialene. Kunnskap om materialet hjelper en i å sortere og velge ut skinn til de ulike formål. Hver del av skinnet har sin kvalitet, og utfra det nyttiggjøres skinnet til ulike bruksområder. Innenfor tradisjonell duodji er hensynet til materialets egenskaper og kvalitet avgjørende for å få et godt sluttresultat.

I dag er det vanlig å kjøpe skinn ferdig bearbeidet på garverier, en konsekvens av det er at tradisjonell kunnskap forsvinner. Skinn fra garverier er svært forskjellig fra håndgarvede skinn. Etter maskinbehandling fremstår ikke skinnet like ”levende” som ved håndgarving, strukturen i skinnet og lukten av skinn forsvinner under behandlingen. Skinnet blir veldig mykt, men holder formen dårligere enn håndgarvede skinn.

Det er mange grunner til at jeg mener at det håndgarvede skinnet er det beste å bruke til duodji, både fordi det er levende og lukter godt, og fordi det holder lenge i bruk, og blir også mykere og finere i bruk. Håndgarvede skinn, av god kvalitet, er vanskelig å få tak i som handelsvare, derfor vil jeg bruke tid på å øve meg i å berede og garve skinn i mitt stipendiat. Disse prosessene krever øvelser og erfaringer over tid, så man skal gjøre dette noen ganger før det sitter i hendene. Jeg vil bruke tiden på å friske opp mine gamle kunnskaper, og tilegne meg nye erfaringer, gjennom å gjøre ulike garveprosesser.

Skinnberedning er å behandle skinnet slik at pelsen/hårene sitter på. Skinnet bearbeides gjennom en tørkeprosess. Hvite skinn hvitgarves med bruk av alunsalt og salt. En melblanding smøres på for å trekke fuktighet ut av skinnet. Garveprosessen blir gjort for å mykgjøre skinnet. Alternativet er å garve skinnet med avkok av bark, men dette gir farge til skinnet. I boka Samisk husflid i Finnmark av Anny Haugen, kan man lese mer om dette og annen duodji.

Dette er kort om prosessen:

Jeg fikk lammeskinn fra slakteri, skinn fra halvt års gamle lam. Skinnene var saltet med alunsalt og salt.

Her spyler jeg skinnene med høytrykkspyler på for- og bakside. blod, hinner og slintrer forsvinner.

Etter spyling vasket jeg et skinn for hånd, og resten av skinnene i vaskemaskin. 

Litt lettere å bruke vaskemaskin, gammel Elto med skovel.

Etter vask i 45 minutter ca, så var det tid for første skraping.

Etter vask og skraping smurte jeg en mel- og saltblanding på kjøttsiden av skinnet. Dette skal trekke fuktighet ut av skinnet. Smurningen bestod av grovt mel, alunsalt, finmalt, olje, vann og egg. Skinnet skulle ligge brettet ca en uke med blandingen, etter en uke sjekket jeg om skinnet var garvet igjennom. Det var da en blålig rand i skinnet, så jeg måtte gjenta behandlingen ny melblanding to ganger til. Jeg skapte skinnet i mellom behandlingene, så tilsammen lå skinnet i tre uker. Jeg smurte skinnet inn med pelsfett på kjøttsiden, det skulle virke et døgn, da var garveprosessen var ferdig. Så var det tørking og strekking som måtte gjøres for å mykgjøre skinnet. Et svært tungt og tidkrevende arbeid. 

Børsting av pelsen og semsking av baksiden var det siste jeg gjorde.

Bakside av et ferdig skinn

Her er skinnene ferdige, et håndvasket og de andre maskinvasket, de ble bedre og bedre...

Til en dork går det 5-6 lammeskinn, her er bunken klar til søm...