Båtslakt av en oselvaråttring

Dagen begynner med en praktisk demonstrasjon av håndverket. Berit har satt frem et halsemne. Hun begynner med å merke opp og forklare hvilke linjer hun er på jakt etter. Tommestokken er helt fraværende under denne prosessen, det er det en grunn til. Som vi snart kommer tilbake til. Når merkingen er unnagjort, er det tid for å gå løs på emnet med øks og bile. Samtidig forklarer Berit både hva hun gjør, hvordan hun bruker kroppen, hva hun tenker, hvor hun sikter og hvordan hun bruker hvilket verktøy og hvorfor. Alt sammen mens oppvakte sensorer og andre tilhørere følger nøye med. 

Båtslakt
Alle båter som bygges på Oselvarverkstaden blir utsatt for det de har valgt å kalle båtslakt. Det betyr at både båtbyggere og lærlinger samles rundt båten. Båtbyggeren som har bygget den, legger frem båten og forteller både hva vedkommende er fornøyd med og hva som har blitt mindre bra. Deretter går de gjennom båten i fellesskap med et kritisk håndverkerblikk for å finne alle små feil og forbedringspunkter. På 1800-tallet var oselvaren den dominerende båttypen langs hele Hordalandskysten. Men etter at båtene ble motoriserte ble utbredelsen og bruken av oselvaren begrenset. Med dette forsvant også den kompetente kunden, kunden som visste akkurat hvordan båten måtte være for å være en god lastebåt eller fiskebåt, en robåt for smult farvann eller seglbåt for åpent hav. Båtslakten har blitt en erstatning for den kresne og målbevisste kunden, slik at båtbyggerne gir hverandre faglige mål å strekke seg mot. 

For en utenforstående kan denne slakten fortone seg som ganske brutal. – Botnen e’kje so hakkande gale, men ripene e det! sier Berit, før ripene virkelig får gjennomgå. Det gjelder ikke bare ripene, men også resten av båten blir gjenstand for kritisk vurdering. Innimellom strekker hun seg til å innrømme at hun ikke er direkte misfornøyd eller at hun ikke syns det er så galt. Berits kritiske gjennomgang blir fulgt opp av nysgjerrige og delvis kritiske spørsmål, først fra kollegaene og deretter dagens to sensorer Terje Planke og Jon Godal. Til sammen er det ikke rent lite båtbyggerkompetanse samlet rundt åttringen. 

Endret tankesett
Berits aller viktigste budskap denne dagen er ikke selve båten, men prosessen bak. Den store utfordringen med å lage åttringen er at det ikke er gjort på lenge. Ikke finnes det noen godt bevarte eksemplarer heller. Hun begynte prosjektet med oppmåling av alle relevante båter i den tro at det skulle være mulig å telle og måle seg frem til sammenhenger. Men det var ikke så lett.     – Det blei bare rot, som Berit selv uttrykte det. Det var først når hun turte å legge fra seg tommestokken, stole på egen kunnskap om hvordan båten skulle være, at prosjektet gav mening. Og det er nettopp denne prosessen Berit vil formidle. Hun forteller engasjert om båtbyggere fra gammalt av som ikke brukte tommestokk, men som stolte på alnastaven som kun inneholdt noen få nøkkelmål. De visste hvordan båten skulle være og siktet seg ut fra det. Alnastaven er dermed ikke en passiv minnepinne, men et aktivt redskap. 

Godkjent uten tvil
Den kritiske gjennomgangen til tross. Dagen ble avsluttet med blomster og bobler fra Oselvarverkstadens daglige leder Vidar Langeland. Han understreket at dette prosjektet har kommet hele verkstedet til gode fordi de stadig har diskutert detaljer og problemstillinger under vegs. Åttringen har gitt ny kunnskap til alle, ikke bare Berit selv. Men til slutt var det klart for sensorenes dom, fremlagt av Terje Planke. - Berit er en meget dyktig båtbygger som står støtt i egen tradisjon. Hun har løst oppgaven med å forstå de større oselvarbåtene godt. Båten hun har bygget viser at hun har gjort et godt arbeid hvor hun har utfordret seg selv og sin egen forståelse for å trenge dypere inn i tradisjonen. Hennes materialforståelse og formforståelse er meget god og hun uttrykker dette klart med både verktøy og gjennom dialog. 

Vi slutter oss til alle godord, særlig de aller siste fra Terje Planke: - Gratulerer, hurra og tusen takk!
 

RAPPORTER

BÅTBYGGERENS BLOGG