Leonardo Michelin-Salomon

Norsk gran – de åpenbare utfordringene. Del 2

Publisert: 6. nov. 2019

"Wood comes from trees. This is the most important fact to remember in understanding the nature of wood (...) Wood evolved as a functional tissue of plants and not as a material designed to satisfy the needs of woodworkers."

R. Bruce Hoadley, Understanding wood.

Jeg har foran meg de tre siste kopiene jeg har planlagt å lage av Schöne Nr.103. Jeg må velge tre forskjellige lokk til disse gitarene: ett med alpegran (som jeg heretter vil kalle Euro) og to med norsk gran.

Av materialene jeg har samlet vil jeg kun benytte meg av de første plankene jeg hentet inn. Jeg har noen flere materialer hentet fra Tinn i november 2018 og mars 2019, men de tørker fortsatt og har enda ikke blitt skåret opp.

Det jeg har å velge fra er ett lokk fra den samme stokken som jeg brukte i min første gitar (kalt Vingelen II) og ett fra den samme planken som jeg brukte til min andre gitar (kalt Nord-Østerdal), begge fra Nord-Østerdalen. Så har jeg ett lokk laget fra materialer som min kollega Karl Otto Mikkelsen hentet fra Telemark (kalt… Telemark) og to lokk fra den andre stokken vi hentet i Nord-Østerdalen (kalt Vingelen I).

Det er disse siste Vingelen I-platene jeg er mest skeptisk til. Jeg var det i utgangspunktet fordi det var mye vridning i stammen og fibrene løp ikke parallelt langs platene, men på skrå. Disse korte fibrene er verst på den ene enden, dette skrev jeg litt om i et av mine første blogginnlegg. Men det som jeg ikke helt har tro på med disse platene er klangen. Det er ikke mye respons. Platene virker tunge og stumme.

Utseendemessig kan de se ganske kule ut, faktisk. Det er mye av de tverrgående bølgene, «bear claw» som man kaller det på engelsk. Så det er egentlig klangen jeg ikke ser noe potensiale i.

Jeg har allerede valgt Euro og Telemark. I tillegg må jeg velge om jeg skal bruke noe av de samme materialene som jeg allerede har brukt fra Vingelen II eller Nord-Østerdal, eller om jeg skal bruke denne Vingelen I som jeg ikke har noe tro på. Et tredje alternativ er å vente med den ene gitaren til det er klart for å bruke materialene fra Tinn.

Mens jeg grubler over dette har jeg gjort et lite eksperiment, men først vil jeg presisere at jeg allerede har vurdert lokkenes kvalitet ut fra måten jeg er vant til fra før: Euro og Nord-Østerdal kjennes ganske like ut både klangmessig og strukturelt. Telemark likner også, men kjennes litt slappere. Vingelen II er stivt og lett, med en fin, men mørkere klang. Vingelen I kjennes som sagt stivt, men også tungt, og er nokså uinteressant i klangen. Alle platene har blitt justert til samme tykkelse.

Bildene her ble tatt under samme lysforhold og med nøyaktig samme eksponering. De forskjellene du ser kan i prinsipp sammenliknes med de forskjellene jeg kunne se.

La oss starte med den europeiske grana. Det er dette utseendet man tenker på når man tenker gran av god kvalitet. Veksten og fargen er veldig jevne og det er lite sommerved (de mørke årringene).

Mot lampa kan man se lite variasjon i densiteten (massetettheten), lyset går jevnt gjennom hele plata.

På Nord-Østerdal ser man ujevnheter grunnet noe tennar (grovere sommerved), men ellers ganske jevn vekst og lite sommerved.

Mot lampa blir forekomst av tennar veldig synlig, men ellers har plata en nokså jevn densitet.

Telemark er litt annerledes. Litt mer ujevn vekst, men jevn farge. Lite sommerved som er nærmest diffus i noen partier. Ingen tennar.

Mot lampa er historien en annen. Densiteten er tydelig ujevn.

Vingelen I er igjen noe annet. Jevn vekst og lite, men tydelig sommerved. Fargen på ytterveden er en del mørkere enn lenger inn i stammen.

Mot lampa ser man hvor mye høyere densitet det er på hele plata, men særlig på de mørkere partiene. Lyset trenger nesten ikke gjennom.

Til sist tok jeg et bilde av Vingelen II. Her er det mye hurtigere vekst (bredere årringer), men fortsatt lite sommerved. Fargen er ujevn. Mot lampa kan man se samme type densitet som med Vingelen I, selv om denne plata kjennes mye lettere ut og har en mer responsiv klang.

Har du blitt noe klokere? Muligens ikke. Jeg er i kontakt med disse platene hver dag. Jeg tar og kjenner på dem med jevne mellomrom, lytter til dem og prøver å danne meg et bilde av hva de er gode til. Sånn sett har jeg en fordel.

Jeg gjør ikke dette her i et vakuum heller. Jeg har kjent på og vurdert slike materialer i mange år slik at mine observasjoner skjer i en kontekst som gjør dem meningsfulle for meg.

Slike eksperimenter er kanskje ikke så viktige i seg selv. Det er så mye mer med en plate – og med en hel gitar – enn det man kan se ved å plassere den foran en lampe. Jeg synes likevel at det var nyttig. Det forteller meg noe. 

I første omgang var det interessant å se at klang- og vekstlikhetene mellom Euro og Nord-Østerdal også stemte sett mot lampa. Interessant og overraskende var det  også at Telemark var så annerledes mot lampa enn det jeg hadde oppfattet av å se og å kjenne på den alene og selv om noe ved utseendet virket uvant.

Så hva skal det bli? Euro, Telemark og (igjen) Nord-Østerdal er det jeg har mest lyst til. Vingelen I tror jeg ikke jeg skal satse på i det hele tatt. Kanskje jeg skal spare Nord-Østerdal og heller vente på at grana fra Tinn er klar?

Kanskje jeg heller skal bruke de platene fra Oppland som jeg nevnte i forrige blogginnlegg? Det var bare det med kvisten…

Jeg prøver. Det ser faktisk ut som om det er nok materiale her til en romantisk gitar. Med fire deler kan jeg muligens komme unna kvistene. Nei, dette er verdt et forsøk. Jeg skal lime dem sammen og se hvordan det blir.

Da jeg delte opp denne siste planken kappet jeg av noe materiale fra kjernen og noe fra ytterveden. Fortsatt kan jeg telle 110 år på det som er igjen. I en bredde på kun 120mm. Jeg har bilder av planken før den ble delt opp og kunne fint telle årringene på den: det lille treet var altså over 140 år gammelt.

Hvis det er noe som har endret seg for meg med dette prosjektet er det mitt forhold til materialene – nesten på et åndelig plan. Det å måtte bearbeide en del av en trestamme hele veien til et gitarlokk har gitt meg en forståelse og respekt for trærne som jeg ikke hadde før. Når de kommer flatpakket fra leverandøren er det vanskelig å sanse denne dimensjonen, det faktum at de hadde et liv og et fellesskap – en grunn til å eksistere som ikke hadde noe med meg å gjøre.

Jeg er 44 år gammel og de fleste trærne rundt meg her på verkstedet har levd minst 3 ganger så lenge som meg. De levde allerede før mine besteforeldre var født. Mange av dem levde allerede da Georg Daniel Schöne hadde sitt virke i Christiania, til og med da den industrielle revolusjonen startet.

Hvor mye tid og krefter fra dem – og hele økosystemet rundt dem – skulle til for at jeg nå kan utnytte dem til mine (selverklærte) edle formål?

Om noe, har jeg blitt mer ydmyk og takknemlig over for dem.