Norsk gran – de åpenbare utfordringene. Del 1

Det som skjedde i forrige uke tvang meg til å ta stilling til ting jeg til nå hadde unngått. Jeg har tidligere tenkt og sagt at det ikke er noe vits å trekke forhastede konklusjoner når det gjelder bruk av norsk gran. Det er for tidlig og jeg vil ikke at mine fordommer skal komme i veien. Samtidig blir jeg konfrontert med beslutninger nesten hele tiden, valg jeg må ta for å få fremgang. I praksis har jeg konkludert om en del ting allerede.

Og denne gangen ble jeg i hvert fall møtt med et veikryss og med et tydelig behov for å fatte en beslutning. Det har ikke vært lett.

Tanken på å ha en synlig kvist på lokket er ikke uten videre lett å fordøye. Er det så viktig? Både ja og nei. Det er ikke viktig for meg fra der jeg står nå. Denne kvisten vil ikke påvirke klangen, kun utseendet. Desto mer interessant: i den tiden vi lever i blir det stadig mer aktuelt å finne alternativer til materialene og til måten vi har vært vant med å kjøpe, selge og bruke dem. Det er fint å utfordre disse grensene og forestillingene. Vi er nødt til å ta stilling til dem.

På den annen side er kanskje ikke tiden moden for det enda. Jeg kan tillate meg å lage et lokk i tre eller fire deler, det kan jeg stå for og forsvare overfor en kunde. Men kvister? Det blir vanskelig. Jeg vet at kunden – eller jeg, for den saks skyld – vanskelig vil kunne glemme kvisten. Han eller hun vil alltid tenke at denne gitaren hadde vært perfekt, bare ikke kvisten hadde vært der… Vanskelig å komme med overbevisende motargumenter, spør du meg.

Eller kanskje jeg tar feil? Kanskje noen kunder ville vært klare til å ta imot og fronte budskapet? Hva tenker du?

Foreløpig må jeg innrømme at jeg ikke er klar.

Hadde dette vært en gitar som bare var en testprøve, da hadde jeg kanskje kjørt på, men denne gitaren er en av mine egne og jeg vil gjerne at den skal havne i noen andre sine hender og bli brukt. For all del, jeg vil også at prosjektene skal havne i noens hender! Det jeg ikke vil er at folk skal tenke «kvist» når de prøver dem. Kvisten vil ta for mye plass.

Jeg har gått noen runder med meg selv om dette siden jeg skrev mitt siste blogginnlegg. Jeg kan ikke – jeg vil ikke – gjøre det.

Men jeg har en plan.

Jeg skal bruke lokket til noe fornuftig. Jeg har allerede begynt, og er allerede glad for at jeg gjorde det. Jeg bestemte meg nemlig for å bruke lokket til å teste måten jeg skal disponere bjelker og spiler på. Husk at gripebrettet ikke skal være limt på lokket på denne gitaren, det vil sveve over. Det vil si at hele lokkets overfalte over lydhullet også er frigjort til å bevege seg. Måten dette skjer på må jeg forsøke å forstå og ta høyde for.

Jeg har kommet et godt stykke på veien i denne prosessen og det har fått meg til å tenke mye. Jeg har i tillegg erfaringen fra å bygge med kun tre bjelker slik som Schöne, Stauffer og de andre gjorde. Erfaringen er allerede innlysende på mange måter og jeg vil gjerne teste hvordan det påvirker mitt arbeid med en klassisk gitar.

Det jeg har gjort samtidig er å begynne på et nytt lokk. Igjen med fire deler, men uten kvister. Dette lokket vil bli det endelige, og jeg skal bygge det basert på mine erfaringer med det første lokket. Altså: ikke et mislykket prosjekt allikevel.

Tilbake til grana.

Det som jeg ser midt i dette granprosjektet er hvor arbeidskrevende det er å finne gode materialer. Hvorfor er det så vanskelig? Først må man finne de riktige trærne og det er en stor utfordring i seg selv. I tillegg er trærne stort sett for små, slik jeg skrev i forrige uke. Størrelsen gjør også at forekomsten av kvister eller harpikslommer rett og slett kan ødelegge alt som ellers hadde vært ypperlig materiale. Man har lite å gå på.

Som eksempel har jeg et bord jeg forsøkte å bruke i forrige uke: en planke vi hentet i fjor, saget fra naturskog et stykke vest for Gjøvik. Gammel, tettvokst gran med litt kvister. Jeg hadde ikke regnet med å kunne bruke dette til noe på grunn av størrelsen, men i fire deler kunne jeg gi det et forsøk.

Jeg delte planken slik at jeg fikk seks plater. Av disse kunne jeg godt ha bygd et lokk, men klok av skader ville jeg være sikker. Og rett som det var: en bitteliten kvist tittet ut fra en av platenes kant. Kan den gå hele veien, mon tro?

Det kan du skrive under på. I en perfekt radiærtskåret planke vil denne kvisten (om den er lang nok) gjerne strekke seg gjennom hele platas bredde. Og vipps er plata ødelagt.

Jeg kan lage andre ting med det, men ikke lokk. Eller jeg kan vente til kvist blir mote :)

Kvaliteten til den norske grana jeg har må jeg vurdere fortløpende. Den er direkte knyttet til de gitarene jeg bygger nå. Som du kanskje husker limte jeg sammen mange flere lokk enn det jeg skulle bruke. Min tanke var å ikke vektlegge utseende eller fordommer, men fokusere på det som kan være gode materialer. Utfordre våre felles forestillinger og prøve alt.

Nei, ikke alt. Her ligger noe av kjernen i mine dilemmaer og i måten jeg skal forholde meg til materialene fra nå av. Jeg skal forsøke å ha et åpent sinn, ja, men jeg er nødt til å følge min intuisjon og når det kommer til instrumentbygging på høyt nivå er nåløyet trangt. Med andre ord: jeg kan ikke bruke materialer som jeg vet er av dårligere kvalitet bare for å gjøre et poeng av det. Det blir bortkastet arbeid.

Dårlig utseende? Kjør på. Dårlig klang? Ellers takk. Hvem skal bestemme? Det blir meg.

Jeg har som sagt brukt mye tid på å komme frem til dette, men avgjørelsen er her. Jeg må være trofast til mitt fag og til godt håndverk. Jeg vil strekke meg så langt jeg kan for å bruke lokale materialer, men kun så lenge det ikke setter kvaliteten på spill.

Det er flere ting jeg kan vise til om dette temaet, flere sider som ikke bare handler om kvist og den slags, men det blir stoff til neste innlegg. På verkstedet er fokuset tilbake på de Schöne-kopiene som skal ferdigstilles.