Leonardo Michelin-Salomon

Harpikser

Publisert: 17. jan. 2020

Videre testing av gamle oppskrifter

Jeg har begynt å polere disse tre siste gitarene i Schöne-serien. Tidligere har jeg nevnt en artikkel som oppsummerer tre forskjellige instrumentmakermanualer fra 1800-tallet. Der fant jeg nyttige tips om fremstilling av pigmenter og bruk av harpikser- og skjellakkblandinger.

Jeg hadde tidligere testet to forskjellige fremgangsmåter for å få til den svarte lakken i halsene. Den ene ble en blanding av jernoksid og mørk skjellakk, og den andre en blanding av bensort og bleket skjellakk. Jernoksidblandingen ble litt for varm for min smak, litt gråere i sollys. Bensortblandingen ble mye kjøligere og dypere – ikke ulik pianolakk eller fargen man finner på gamle gitarer – også i sollyset.

Men etter vår farge-jam i Ålesund er det dumt å ikke jobbe videre med mulighetene rene pigmenter gir. For disse gitarene skal jeg fortsatt ta utgangspunkt i bensort, men jeg skal legge til andre kjølige farger i blandingen: jeg vil se hvor dyp farge jeg klarer å lage.

En annen ting jeg hadde til gode å teste hadde med skjellaksblandinger å gjøre.

En av oppskriftene blir omtalt som temmelig komplisert og er ikke beskrevet i sin helhet, mens en annen virker lett å få til og var nokså vanlig på den tiden.

Felles for disse oppskrifter er bruk av to typer harpikser som også brukes i fremstilling av lakk til strykeinstrumenter. Den ene er mastiks, harpiksen fra et tre fra middelhavsområdet som i hundrevis av år har vært brukt som tyggegummi, i matlaging, som medisin og ikke minst som tilsettningsstoff i forskjellige typer ferniss.

I tillegg til å være vakkert og spiselig lukter også mastiks fantastisk godt.

Den andre harpiksen som blir benyttet i disse oppskriftene er sandarak. Den kommer fra sypressliknende trær i Nord-Afrika og har i alle år blitt brukt som viktig ingrediens i ferniss.

Sandarak ble også brent som balsam på grunn av den behagelige lukten.

Jeg var litt spent på hvordan disse to harpikser ville oppføre seg sammen med alkoholen. Jeg fant fort ut at de løste seg opp nokså raskt uten behov for kverning.

Sandarakskorn har plante- og insektrester som var lette å sile bort gjennom en osteklut. Etter dette tok jeg en riktig mengde av blandingen og mikset det med min vanlige skjellaksblanding.

Jeg har ikke bestandig tålmodighet til å kamme nettet etter små gullkorn, men jeg forsøkte likevel å finne litt supplerende informasjon: Jeg var spesielt nysgjerrig på hvorfor bruken opphørte hvis denne oppskriften var så god.

Som oftest fant jeg mye direkte motsigende informasjon. Meningene om temaet gikk alt fra bedre, hardere og vakrere og hele veien til elendig og hold-deg-unna. Også denne gangen var det best å følge instinktet og jeg satte i gang mine egne prøver så fort blandingen var klar.

Jeg har igjen valgt å fargelegge bjørken med mitt hjemmelagde oransjepigment. Denne gangen også over en eggehvitegrunning, selv om jeg ikke klarer å bestemme om det er denne rekkefølgen som får mest ut av flammemønsteret i treet.

Når det gjelder blandingen lyder mine første konklusjoner slik: Skjellakksblandingen er utrolig deilig i bruk. Å bygge opp et beskyttende lag for så å fylle porer med pimpstein går fort. Allerede på dag to hadde jeg bygget opp et jevnt, glatt og nærmest ferdig lag helt uten problemer og kunne gå videre til fargelegging av halsen.

Blandingen er lett å påføre og oppfører seg veldig fint fra økt til økt. Disse to tingene alene gjør den veldig attraktiv. Jeg må selvfølgelig se hvor fort – og hvor mye – det herder, men jeg mistenker at oppskriften blir godkjent på begge punkter. Og etter litt mer testing så spørs det om ikke dette blir min foretrukne fremgangsmåte fra nå av.

... og det lukter så godt!

Utforsk bloggen