Leonardo Michelin-Salomon

En god bok og en raus lærer

Publisert: 3. mars 2020

"I remember the atmosphere amongst the students – some of them experienced lute and guitar makers – as quite convivial. It radiated from the teacher. In Germany an instrument maker typically guarded his trade secrets closely, and of course he therefore learned none from his colleagues."

Douglas Alton Smith, fra forordet til “Historical Lute Construction”

Da jeg bodde i Uruguay var tanken på å kjøpe bøker fra utlandet noe veldig fjernt. Om ikke bøkene kom til en eller annen spesialisert bokhandel fikk man ikke en gang vite at de fantes. Særlig hvis boka ikke kom fra de store forlagene som kunne pushe dem til nye markeder.

Bøker om instrumentbygging? Ikke snakk om. De var sjeldne i utgangspunktet.

Min mor har alltid vært glad i bøker og noe av det hun liker å gi bort i gave er nettopp bøker. Da jeg var i tenårene fant hun en bok til meg: Dan Erlewines Guitar Repair Guide, publisert av Guitar Player Magazine. Sannsynligvis det nærmeste gitarbygging som kunne nå en bokandel i Montevideo på den tiden. Min eneste bok om temaet i mange år fremover.

Så kom internett og ting begynte å skje.

Jeg flyttet til Norge i desember 2002 og noen måneder etter begynte jeg å jobbe som vaskehjelp i en kantine og som arbeidshjelp i et snekkerfirma. Snart kunne jeg spare litt penger og begynne å se etter bøker og materialer. Det første jeg kjøpte på internett var Robert Lundbergs Historical Lute Construction som samtidig ble min inngangsport til forleggeren – instrumentmakerforeningen i USA – og de enorme mengder materiale de hadde publisert i flere tiår.

Robert Lundberg (f.1948) var en luttmaker fra USA og en av de første som begynte å grave ut og dokumentere alt han kunne av lutter på museer rundt omkring i Europa. Gamle, ødelagte instrumenter som var stablet i mørke magasiner uten noen som viste interesse for dem. Han samlet ganske mye kunnskap om lutter og særlig om historisk luttbygging.

I samme ånd som andre nord-amerikanske instrumentmakere fra sin generasjon begynte også Lundberg å dele sin kunnskap – ikke minst blant luttmakere i Europa – og i 1978 begynte han en serie med årlige forelesninger i Tyskland.

Forelesningene forbsauset de europeiske håndverkerne som var vant med å holde kunnskapen for seg selv og ikke ropte ut hemmeligheter: Lundberg var nemlig åpen om alt det han kunne og visste.

Jeg har siden hørt anekdoter om disse Erlangen Lectures og hvor grunnleggende de var for kunnskapsbygging. Særlig fordi man forsto at man hadde mye mer å vinne av å dele det man kunne enn av å ta det med seg til graven.

Lundbergs undervisning ble dokumentert og publisert i forskjellige utgaver av tidsskriftet American Lutherie og senere samlet, utvidet og gitt ut som bok. Boka kom ut i begynnelsen av 2002 på en tid der det trolig var lite god og tilgjengelig litteratur om disse temaene.

Og du verden, så mye stoff man finner der! Ikke bare mengder med praktisk informasjon, men også om konteksten og måten å tilnærme seg faget på, det filosofiske bak det hele.

Jeg har lest boka mange ganger ut fra forskjellige interesser. Det er ofte slik at jo mer man kan, jo flere spørsmål har man, så jeg finner stadig ny informasjon som åpenbarer seg blant bilder og tekster når jeg trenger det.

Nå har jeg startet mitt arbeid med en kopi av Gennaro Fabricatore. De napolitanske makerne var lutt- og mandolinbyggere og brukte mange av de samme teknikkene også til å bygge gitarer. Noe de ofte gjorde var å sette sammen halsen og kroppen før de limte på lokket. Halsen ble sikret med en lang spiker fra innsiden av kroppen, gjennom klossen.

Så jeg har lurt på hvordan dette ble gjort. Hvordan holder man kropp og hals sentrert og i riktig vinkel mens man limer lokket? Hvordan skal man forholde seg til overgangen mellom gripebrett og lokk?

Jo, Bob Lundberg har tenkt på dette før meg, og han vil gjerne dele det han kan. Så nå må jeg ta fram boka, studere den én gang til, og la meg inspirere.

«I continue to pursue this goal of making my work good enough. The master worker makes a knife cut, he does it once, and it is good enough.»

Robert Lundberg døde av kreft året før boka ble publisert.

Utforsk bloggen