Leonardo Michelin-Salomon

Schöne nr.103

Publisert: 17. okt. 2018

Grunntoner og pinneved.

Så var det på’n igjen. Jeg er i Trondheim, på vei til Ringve med Flybussen. Jeg er ikke kjent her så jeg spør mannen ved siden av om han vet hvor jeg bør gå av. Reiseplanleggeren har nemlig lagt en altfor kronglete plan for meg og vil tydeligvis ikke at jeg skal gå, men jeg vil gå, det er så nydelig høstvær der ute.

Samtalen går fort over til musikkinstrumenter, jada, jeg skal se på en veldig gammel gitar der, jeg vil lage en reproduksjon. Skal jeg måle grunntonen i lokket? Nei sier jeg, instrumentet er ikke i spillbar stand lenger og man kan ikke ta så mye på den. Men er ikke det kjempeviktig? Jeg prøver å forklare at grunntonen i en plate isolert sett ikke er så viktig, egentlig, det er helheten, dimensjoner og tykkelser, struktur, tyngde, de gir meg et veldig bra utgangspunkt for å forstå instrumentet. Det hadde vært viktig å kunne spille gitaren og høre den, men ellers trenger jeg faktisk ikke mye mer. Noen tenker på disse frekvensene, at de skal være en bestemt plass, men slett ikke alle gjør det. Hadde det vært så lett som å stemme en plate til en bestemt frekvens, men det er ikke så lett, det er ikke «få til sånn og sånn grunntone så vipps, har du et prima instrument …».

Men poenget når ikke hjem, det er rart med slike ideer som går rundt som urokkelige sannheter: man må stemme platene til en bestemt tone, eller man må lagre trevirket i kjempemange år før man kan bygge. Sånn gjør fiolinmakerne, gjør de ikke det? Nylig snakket jeg med en veletablert fiolinmaker her i Norge, han bryr seg ikke så mye om akkurat hvor grunnfrekvensene ligger, han tenker på andre kvaliteter i det han hører, om andre egenskaper med en plate som krever litt mer arbeid enn bare én tone. Jeg vil ikke komme med bastante svar og forsøker å illustrere dybden i det han spør. MEN, er ikke det viktig for å få flageoletter, jeg har hørt at platene må være stemt i en bestemt tone? Jeg prøver igjen, man spiller mange toner med én streng, det er ikke bare strengen i sin fulle lengde man skal bruke, man forkorter strengen for å få til flere toner som i sin tur lager nye overtoner, de er viktige alle sammen, komplekse greier altså, og da er grunntonen til et par plater pluss luftmassen mellom dem en altfor stor forenkling, er det ikke det? Nei, han er skeptisk, fortsatt. Jeg må gå av nå, og hans forestilling forblir urørt. Og jeg vet det: grunntonene i platene er viktige! Noen tenker mye på dette, men det kan man ikke forklare så lett, og det er lett å slenge med grunntone-preken, for da kommer man seg ut av knipen og samtalepartneren blir imponert.

Eller ikke, det er ikke bare for å imponere og villede at vi sier det ene og det andre, vi sier det til oss selv. Vi prøver å forstå hva det er vi driver med, finne sammenhenger vi kan begripe. Vi baserer vårt arbeid på resultater og de gode resultater fører oss videre. Forklaringen, den kommer senere, som en liten øvelse, et forsøk på å sette ord på det vi driver med. La det være sagt: det er ikke vanskelig å lage en plate med visse dimensjoner, visse tykkelser, litt mer her og litt mindre der, nøyaktige kopier av de instrumentene andre har laget. Med teknologien vi har i dag kan til og med en 3D-skanner og en CNC gjøre det meste. Men det er ingen garantier for at denne kopien vil fungere! Det er ikke der hemmelighetene ligger. Det er derfor vi sliter med å forklare det. Det er derfor det vi driver med er så komplisert og det er derfor det tar tid og mye arbeid å bli god på det!

I dag møter jeg Schöne nr.103, jeg koser meg, jeg liker det jeg ser. Jeg gleder meg til å jobbe med dette, med tegningen og rapporten, men spesielt gleder jeg meg til å bygge. Bygge et slik smykke av en gitar og få anledning til å spille den.

Kuratorene og jeg snakker litt sammen om historien, om hvordan et -etter alt å dømme- godt eksempel på gitarbyggerkunst fra slutten av det 18. århundre ble reddet av en ansatt på søppelfyllinga i Oslo på 70-tallet. Den skulle bli til pinneved, men noen skjønte heldigvis at dette var gamle saker som sikkert hadde en form for verdi. Og til slutt, mange år senere, havnet den her og ble tatt vare på. Den døde ikke, men den vil aldri synge igjen. Museet er gitarens limbo hvor den behandles forsiktig med hvite hansker. Det er noe vemodig med det. Vil vi ha levende gjenstander må vi ha levende håndverkskunnskaper som bor i og bæres frem av praktiserende håndverkere.

Jeg får høre at det har vært mye interesse rundt gitaren og at mange har tatt turen hit for å se på den. Har de sett det samme jeg ser? Det er ikke så lett å si, vi kan tolke ting på så forskjellige måter, vi mennesker.

Mannen på bussen gikk til sitt og jeg til mitt. Vi klarte ikke å bli ferdig med samtalen, men den fikk meg til å tenke, og kanskje han og. Jeg håper han hadde det minst like fint som meg i hvert fall. Lønnene på Ringve var så vakre akkurat i dag.