Tappjarn, navar, øks og høvelstål

I det siste har jeg jobba med stålsetting. Stålsetting av tappjarn, stålsetting av høvelstål.

Ganske lett, men ikke enkelt, ganske enkelt, men ikke lett, men så moro da, når du kjenner at ting er på stell og ting skjer som smeden ønsker det.

Å sette på stålet på den ene sida av jernet, kalles ensidig stålsetting. " i gamle dager" smidde jeg opp ei leppe for å feste stålet, eller enda verre, jeg festa det med en elsveis!!!!!Nå holder jeg fast stålet med ei tang, venter til passe varmt og setter en liten heftsveis med lette, raske slag. Dette går fort og godt når smeden er i rute, eisa er rein, trekøllet er godt, emnet ligger passe høyt i et nærmest oksygenfritt miljø. 

Det gamle Lancashirejernet fungerer godt sammen med sk7, ja det er nærmest for et perfekt ekteskap å regne, utfordret jernet ved å ha stor sveisevarme på jernet og nærmest ingen sveisvarme på stålet, jeg tok sjansen, tok emnet ut av ilden, venta litt ,å så at stålet tok varme fra sveisejernet og da og nettopp da, dro jeg til med tre gode slag og stålet hefta seg, hurra!! 

Dette går bare med sveisejern av gammaltype og reint godt karbonstål!!

Ved falsveis, sveises jern mot jern og da er det viktig at leppene på jernet som brettes om hverandre ikke må bli for tynne!!! Og dette er viktig, i motsatt fall vil sveisen vanskeliggjøres og kanskje utarmes og brennes

Karbonstålet kan være lagom tjukt men bør være ekstra tynt i bakkant, dette er utruli viktig, for ved sveis vil da bakkanten sveise seg i ett med jernet uten stygg kuttekant. Har nemlig gjort forsøk med høvelstål der stålet er jevntjukt, og ser da at det kutter seg ned i blautjernet og gir bruddanvisning.

Dette bare noen gode råd til meg sjøl og andre smeder som vil prøve seg!!

Gleder meg til å se årets utgave av "Oppfinneren"

Trur det blir magi og besvergelser, svartalver og bitjarn, arbeidsglede og lett galskap i skjønn forening!