Smeden og smia

Tenk om vi kunne la være å skrote alt det gamle jernet, jeg mener det jernet som er hundre år heller mer. Dette jernet ble produsert i ei tid da alt jern var tilpasset ild, esse og smed.

Det betyr at jernet har iboende kvaliteter smeden setter stor pris på, essesveisekvaliteten på gamlejernet er så langt overlegent moderne jern at en skulle tro at ikke det var samme stoff. Det gamle jernet tåler den sterke essevarmen, og kan syde og trekke seg sveisevarm uten at jernet brenner opp for smeden. Gamlejernet er også god venn med gamle bitjarnet, eller det ulegerte eggstålet som den moderne smed kaller det. De to passer sammen som hand i hanske, som mann og kvinne....

Trekullet er viktig, har ennå ikke funnet ut av hvilket treslag er best å lage kull av. Og det er jo fint, for da har jeg jo mer å forske på. Reint intuitivt tror jeg alle våre treslag, og at smeden har brukt det som har vært tilgjengelig! Ei ny mile må snart reises og brennes og da må jeg ha smeden Mattias Helje der, han er jo den som har mest erfaring med trekullbrenning som jeg kjenner til.

Med trekull kommer sideblåsten helt naturlig og behagelig og deilig, de to er sider av samme sak, av samme historiske opphav, langt, langt tilbake i tiden. Sjøl har jeg jo smidd med underblåst helt fram til nå, og nå skjønner jeg hva jeg har gått glipp av, og det er fint at forandring har skjedd og nye ting er lært. Litt underlig det å tenke at 99% av alle smeder smir med underblåst, en blåst skapt av 1900 tallets industrielle smibehov med trykkluft og store elektriske vifter. Underbåstens kanskje dårligste kvalitet er at den løfter slagget og urenhetene opp i det oksygenfrie miljøet i essevarmen. Der ligger smedemnet og møter nettopp denne forurensningen. Smeden har smidd med sideblåst i mange tusen år og det med god grunn!!!. Sideblåsten kommer i handsbredde høyde over essebunnen, møter en trekullvegg, for så og stige opp i senter av varmen, slagget forblir på bunnen fordi luftstrømmen holder den nede!

Og hva da med bæljen, belgen, smiebelgen, kassebelgen, avlspusteren, den som puster liv i varmen, hvori den nye fødsel skal forefinnes, hvor den ny smigjenstand skal formes og smies. Jeg håper å få satt opp en bælj i løpet av dette året, jeg har en bælj liggende hos Mattias, den er snart tohundre år gammel og trenger en liten renovering og fint geitskinn har jeg liggende....

Jeg kjenner at jeg har lyst til å kjenne på smia, bæljrytmen, den rytmiske, musiske pust som skaper liv i det taktfaste smieslag og gjør smeden god, varm og glad.

Og det gode smies.