Å være navargutt er ikke enkelt
Navar, dette tilsynelatende enkle boret, kan sette meg helt ut av min komfortsone som smed.
Tror det kan være av det gode, siden det presser meg til å forstå min egen utilstrekkelighet.
Å være usikker kan kanskje få meg til å yte det lille ekstra som skyver meg videre i min egen læring.
Møte med Johannes Halvard Fosse (f. 1926) er og har vært spennende.
Han gir meg klare og veldefinerte utfordringer som smed.
Han kan smi navar, jeg er mildt sagt underveis med navaren.
Johannes vet dette, vi diskuterer, samtaler og smir oss gjennom navarproblemene. Noen ganger skulle jeg ønske at hans anvisninger gikk rett "hjem".
Men sånn er det ikke, når Johannes sier," du må ikkje slå på framskjæret", sier jeg "men det gjør jeg jo ikke", da skjønner jeg i etterkant etter å ha sett på navaren min at Johannes har helt rett. Jeg har slått ned framskjæret og dermed vil ikke navaren virke.
Dette er bare et lite eksempel på et tema i smia mellom Johannes og meg. Alt handler om å forstå navarens iboende egenskaper som gjør den til et fatastisk verktøy for snekker og tømrer.
Det som er av det gode er at Johannes er tålmodig og jeg gir meg ikke så lett, dessuten er det slik at læring skjer i etterkant av den reelle situasjonen i smia.
Johannes leser meg som en åpen bok, og lar meg få tid og fred til å øve meg, samtidig finner han alltid lyspunkter i mitt smiarbeid.
Da er det også godt å være i egen smie, øve, feile, øve og kanskje få til en god navar, som både har rett og god stigning, som har den rette odd, som har den nødvendige vridning fra opptak til odd, som transporterer all skjært ved vekk!
Jeg hører Johannes stemme i mitt eget hode når jeg smir og det er av det gode, Johannes er en fantastisk smed og en fremragende pedagog. All ære til ham.
Jeg vil helt sikkert dvele mer rundt dette tema, å lære seg en ny ferdighet i smia, å kjenne på usikkerhetsfølelsen, har tro på at øving og atter øving i møte med en fagmann, vil gi meg et løft både som smed og menneske.
Avslutningsvis vil jeg bare fortelle dere om at jeg tror det er håp for "myhresmeden", forleden dag hadde jeg plutselig smidd noe navarar som virket, kanskje på tross av, men allikevel!!! De var godkjent under veldig sterk tvil, og tvilen var min egen...............
Se også
.JPG)
Dokumentasjon 3
Jeg trur det er fint om smeden sjøl dokumenterer sitt eget arbeid. Sikkert ikke så lett. Har prøvd på mange måter.
Film, lyd, tekst, tegning og gjenstand.
.JPG)
Dokumentasjon 2
Prøver meg litt igjen. Fint å kunne fortsette på en tanke dagen etter. Kanskje dukker noe nytt opp.
Dokumentasjon 1
Å dokumentere, hva er nå det? Hva er det for smeden? Hva er det for smia? Hva er det for deg?
Smeden og smia
Februar måned og gryende vår? Fremdeles fryser vannet i smia, men det er noe med lyset. Dagen er blitt litt lenger og smeden tenker, nå skjer det snart. Nå kommer våren og de gode lange smeddagene. Planene er så og si meislet ut. Forske mer på gamlejernet, få i gang ei god trekullmile, kanskje sette opp en god bælj i smia mi.....
2018 og smeden
Det er ikke alltid slik at planer og tanker går en fastbestemt vei. Noen ganger krongler veien seg og bestemmelsesmålet forsvinner litt i en uoversiktelig verden. Med litt helseplager i bakhand må virkelig smeden strekke seg for å skape en god arbeidshverdag. Da er det godt å kjenne at det finnes medmennesker der ute som virkelig vil en vel, og nettopp i en sånn situasjon kan nye ting oppstå og nye mål kan bli definert. Øksa og navaren vil alltid være der, men andre omkringliggende prosjekter vil også dukke opp og nettopp disse kan være med å sette fokus på mine originalprosjekter.