V for verktøy

Jeg gikk gjennom mine notater fra forrige uke og tegnet en detaljert skisse av gitarkroppen slik at jeg kan lage maler og former. I tillegg var jeg en liten tur innom Våler for å snakke med en snekker der og velge ut noen flotte bord av flammebjørk og alm jeg kunne tenke meg å bruke til gitarreproduksjoner. Det var mye annet artig å se der også, blant annet en haug med store, tykke furuplanker, av typen man ikke ser hver dag!

Så var det på verkstedet igjen. En detalj som fanger blikket med mange av gitarene fra barokken og gjennom hele 1800-tallet er måten hals og hode blir limt sammen. I moderne klassiske gitarer og stålstrengsgitarer har det vært vanlig med en enkel hakeskjøt, men før disse var det vanlig å skjøte hodet med et åpent eller tildekket pilformet skjøte, kjent som v-joint på engelsk. Noen steder i Europa fortsatte denne tradisjonen godt inn i det 20. århundre.

I manualer og lærebøker leser man ofte at den eneste måten å bli god på noe er å gjøre det mye og litt bedre hver gang: «Ta tak i noen rester og øv deg på sånn og sånn prosedyre inntil du mestrer den», eller noe i den duren. Jeg vet at v-skjøtet er godt og sterkt nok, det har tiden bevist. Jeg er ikke sikker på om jeg liker hvordan det ser ut, men forstår skjønnheten med å lage et litt mer komplisert skjøte. Jeg har også en stemme i meg som sier «endeved, endeved, man kan ikke lime endeved!», og dette er bare tull, så klart, man limer endeved også, det går greit. Men jeg klarer ikke å la være, så jeg kommer til å teste skjøtet og få en følelse for hva det tåler.

Og uansett, selv om Schöne antakeligvis brukte enda en annen metode arvet fra barokken (stoff for et fremtidig blogginnlegg), er jeg nødt til å øve meg på dette, for V-skjøtet var nemlig veldig utbredt på 1800-tallet og er ganske karakteristisk for den romantiske gitaren.

Når det gjelder skjøter: en ting er å forstå geometrien teoretisk, en helt annen ting er å kunne lese flatene mens man jobber og forstå hvordan de bør møte hverandre, hva som er riktig og må bli og hva som ikke er det og må fjernes og hvordan lyset mellom emnene forteller oss noe om disse sammenhengene. Dette er en øvelse for sansene som krever erfaring, sånn er det uansett hvor enkelt eller komplisert skjøtet er. Alle som har høvlet en plate flat for første gang vet at det er krevende å forstå hva lyset og linjalen forteller oss, det krever trening, og slik arbeid gir oss også en forståelse av materialene som maskiner aldri vil kunne gi oss: det er ikke bare hva man bør gjøre for å flate ut emnet, det er også hvordan å håndtere verktøyet og emnet for å få det til.

Så jeg har tenkt at jeg skal bare lage v-joints en stund, til jeg blir lei, men også inntil det sitter og jeg kan skru på autopilot og tenke på noe annet mens jeg gjør det. Inntil min forståelse av denne prosedyren ikke lenger er kognitiv, men kroppslig. Inntil det ligger i hendene, som man sier.

Jeg begynte med noe veldig hardt lønn som jeg har på verkstedet. Ikke helt det man ønsker når man skal øve...

...ikke med mindre man vil gjøre det ekstra vanskelig for seg selv.

...er man sta så er man sta.

Det går fint, og hvert nytt skjøte blir bedre, litt lys her og der, inntil det ikke er lys lenger, og så starte på nytt. Jeg begynner å forstå hvorfor dette v-skjøtet har fått feste blant noen moderne byggere, det er bare noe med prosessen. Når man får det til er det plutselig også fint å se på. Jeg tror denne v-jointen begynner å vokse på meg.

Men en ting jeg også har forstått er at jeg ikke kan bruke blyant når jeg merker disse, marginene er for små, jeg må bruke skalpell i stedet. Egentlig skjønner jeg at jeg må ha en rissekniv og det er akkurat slike verktøy man lett kan lage selv. Så jeg fikk tak i et stikksagblad av høyhastighetsstål som jeg formet med benkesliperen og kvesset med steiner, en messinghylse fra VVS-avdelingen og et pent trestykke.

Av det lagde jeg en rissekniv jeg kan bruke i lang tid fremover.