Udyrets skjønnhet

Den siste tiden har jeg bygget ferdig bunner og lokk og limt alt sammen. Kassene mangler bare lister.

Fordelen med å gjøre mye av samme ting på én gang er at arbeidet går fortere. Det tar for eksempel nesten like lang tid å skjære og bøye ibenholtlister til én gitar enn til tre.

Min plan til lokkets dekorasjon denne gangen er å bytte svartfargetfinér med ekte ibenholtfinér. Jeg vil ikke kutte finérstriper som er bredere enn de absolutt må. De blir lettere å håndtere og jeg sparer kostbart materiale. Finérstriper som er helt like i bredden er også lettere å presse inn i sporet og lettere å høvle og skrape.

Finnes det noe idiot-sikker måte å kutte syltynne striper av 1mm-tykk finérplate? Jeg er god på å kutte nokså like striper med linjal og kniv, men de er en del bredere og blir aldri perfekte. Jeg husker å ha lest om et verktøy som nettopp brukes til å skjære ut veldig smale og jevne striper. Den slags man trenger til mosaikkarbeidet man finner i rosetter.

Dette lille redskapet har jeg tenk på før. Burde jeg ha en sånn, kanskje?. Hvor effektivt er det egentlig? Er det krevende i bruk?

Verktøyets design er så grunnleggende enkel som man kan tenke seg, ingenting er overfladisk. En kniv, noe som holder den på plass og som tillater å justere kuttedybden og et parallellanlegg som holder kniven alltid like langt fra kanten.

Jeg starter med å lage selve kniven fra en gammel nålfil.

Resten setter jeg sammen med noen lønnerester. Bladet bindes fast til en stolpe og dras opp eller ned for å justere kuttedybden. Parallellføringen limes på i passe avstand til bladet – i dette tilfellet 1,5mm. Vil man kutte andre bredder må man lage flere verktøy.

Redskapet er enkelt å lage og overraskende enkelt i bruk. Bladstøtten og parallellføringen holder finérplaten ned og kniven på rett kurs. Siden jeg satt alt sammen med hudlim var jeg klar til å teste det nesten umiddelbart.

Jeg prøvde med noe krevende og litt bølgete 1mm-tykk lønnefinér

Se, en perfekt stripe!

Det var dessverre ikke så lett med ibenholt. Nei, her måtte jeg bruke litt makt for å dra frem bladet. Jeg prøvde mange ganger, men gang på gang ble det et brudd ett eller annet sted. Fibrene på akkurat disse platene var vanskelige, men uansett, jeg fikk ikke en eneste hel list og på et tidspunkt knakk jeg til og med knivtuppen!

Jeg må undersøke saken litt nærmere og se om det finnes andre løsninger. Kniv og linjal er definitivt utelukket, men jeg kan vurdere å bruke de knekte bitene og skjøte dem direkte under limingen. Kanskje ikke så dumt? Imens skal jeg lage ett sett i svart og i lønn så jeg kan komme meg videre med den første gitaren.

For en stor forskjell! Å lage åtte helt like, 1,5mm-brede finérlister gikk lett, fort og smertefritt. Den svartfargede finérplaten – som alltid er så krevende – merket jeg ingenting til.

Redskapet er så grunnleggende enkelt og det gjør jobben så utrolig bra. Hvorfor gadd jeg ikke lage det før? Var det så anonymt og grovt i utseendet at jeg undervurderte skjønnheten og nytten?

Limingen gikk som vanlig, men jeg valgte å variere rekkefølgen: denne gangen startet jeg ved enden der listene møtes.

På denne måten fikk jeg et perfekt skjøte uten særlig mye stress.

Nå var alle finérlistene like høye og stakk så vidt opp fra lokkets plan. De ble lettere å lime på og presse ned.

En liten håndhøvel og en sikling, så er overflaten ren.