Tur til Maihaugen

Jeg tok meg en tur til Maihaugen i slutten av september for å låne verkstedet der og prøve forskjellige innfallsvinkler i oppdelingen av granbord.

Første forsøk gikk på å sikte seg til en flate mest mulig parallell til fiberhellingen for så å skjære opp langs den "free hand" med båndsaga. Det gikk i og for seg greit, men jeg fant ut at jeg fulgte fibrene i kjerneveden (de som var synlige og var oppe når emnet lå på den brede siden). Disse fibrene er ikke nødvendigvis parallelle til fibrene i yteveden på grunn av vridning, samtidig som de heller ikke er så viktige da de vil ligge ytterst i gitarlokket -det er yteveden som er viktigst- dermed ble ikke sluttresultatet som forventet og emnet ble så å si ødelagt.

Ved neste forsøk prøvde jeg en annen innfallsvinkel med mye bedre resultat. Denne gangen startet jeg med å visualisere et ønsket plan nærmere bordets overflate og visualisere hvilke deler som stakk ut og måtte fjernes for å komme til det ønskede planet. Dette hadde jeg tidligere gjort da jeg delte emner hjemme, men da hadde jeg høvlet meg helt ned til dette planet som jeg så for meg og det ble alt for mye jobb.

Forskjellen denne gangen ble at jeg kun ville fjerne litt av det overfladiske med planhøvelen, litt av hvert hjørne og nok til at bordet kunne ligge stødig mot gjæringsanlegget i båndsaga, parallelt med dette ønskede planet. Denne løsningen fungerer mye bedre og det blir også lettere å finjustere emnet slik at kuttene blir mest mulig kvartskårne.

Nå har jeg en grei prosedyre jeg kan følge og neste gang blir det bare å jobbe seg gjennom så mye bord man rekker.

Men kvaliteten på det vi har! Nå har jeg jobbet med gran fra to forskjellige stokker fra Vingelen i Østerdalen, samt to andre planker hentet fra to andre stokker også fra et eller annet sted i Nord-Østerdalen. Alt fra vinteren 2018. Platene er allerede ned mot 12% fuktighet og man kan allerede nå gjøre seg et godt inntrykk av hvilke kvaliteter de har.

Og det varierer. Det varierer veldig, men dette burde ikke komme som en overraskelse. Begge stokkene fra Vingelen (jeg kaller dem Vingelen I og II) har et kjempefint utseende med mye bølger (det som man på engelsk kaller bear claw - bjørneklør). Den ene er veldig hurtigvokst, med brede årringer, men fortsatt veldig stiv på tvers av årringene (noe som antakeligvis samsvarer med disse "klørne"), utrolig vakker!

Den andre er veldig tettvokst. Stokken ble tatt fra alt for langt ned i stammen og det er mye vri på enden, det var den stokken som jeg delte opp først og som jeg skrev et blogginnlegg om. Veldig vakkert tre, men muligens alt for tungt.

De andre plankene så svært lovende ut. De var skåret fra midten av stokken og var like brede som hele stokken så jeg delte dem i to langs kjernen. Det var tydelig forskjell på den ene og andre siden, den ene siden vendte tydeligvis mer mot sør og var mer hurtigvokst (og ikke så interessant for meg) mens den andre siden lå i motsatt retning og hadde de visuelle egenskaper man forbinder med lokk av god kvalitet: jevn vekst, passe avstand mellom årringer og lite vekst i sommerveden (de mørke ringene). Vi sammenlignet én av disse platene (over) med alpegran fra Val di Fiemme i Italia (under) og det var vanskelig å se forskjellen!

Så håndverkeren vurderer visuelt og vurderer taktilt -vi bøyer, presser, kjenner tyngden-, men det er også noe mer som berøringen gir oss: lyden. Vi kan høre berøringen, og lyden sier oss noe, materialet snakker til oss. Enten man er en båtbygger ute etter den rette planken, en smed ute etter å støpe den beste messinglegeringen, eller en kalkmaler som vurderer konsistensen i maleriets underlag: berøringen utgir lyd og lyden er et utrykk for hvilke egenskaper materialet har: fleksibelt, hardt, porøst, ujevnt, tungt… Det er ikke en tone, en bestemt musikknote, men klangen i seg selv, med sine mange variabler og dimensjoner.

...hører du en hul lyd, er brødene ferdige.

Først må man justere anlegget.